JAZZHOUSE, KØBENHAVN, 14.04,2015: På Jazzhouse sitt program denne kvelden sto det relativt ukjente bandet Universal Indians på plakaten. Og Jazzhouse hadde tydeligvis ikke regnet med at stedet ville bli fylt opp, siden de hadde plassert bandet i baren i etasjen over hovedsalen. Og det er tydelig at arrangørene på Jazzhouse kjenner sitt publikum, for her var det akkurat passe fullt, noe som langt fra ville vært tilfelle nede i hovedsalen.
Men Universal Indians featuring Joe McPhee er et strålende band, som gjennom to sett fascinerte publikum med fri, men samtidig kontrollert musikk.
Universal Indians er en trio som består av de to nordmennene Tollef Østvang på trommer og Jon Rune Strøm på bass, pluss saksofonisten John Dikeman, som holder hus i Amsterdam. Og på den turneen de nå er ute på, har de også med seg den amerikanske kornettisten og saksofonisten Joe McPhee.
Etter første sett var det noen som påsto at dette var en slags The Thing light, men etter å ha latt påstanden synke litt, er jeg dypt uenig. Bandets saksofonist, John Dikeman er en musiker som på mange måter kan sammenlignes med Mats Gustafsson, men med en helt personlig tone som fører an i bandet. Bassisten Jon Rune Strøm er allikevel bandets «sjef». Hans bass-spill er hele veien strålende, og det nordiske jazzpublikum kan like godt merke seg navnet! Tidligere var det danskerne som hadde bassistene, men innenfor den «nye» jazzen vil jeg hevde at Norge har overtatt med Strøm. Hvilken fantastisk musiker!
Bak det hele finner vi trommeslageren Tollef Østvang, som i begynnelsen av konserten kunne virke som en «Paal Nilssen-Love light», men som etter hvert spilte seg kraftig opp, og som har en helt personlig stemme som fungerer perfekt i denne konstellasjonen.
Saksofonist John Dickman er et råskinn på hornet. Noen vil kanskje kjenne han fra det nederlandske bandet Cactus Truck, men jeg vil hevde at han i denne sammenhengen får utfolde seg enda mer, og bedre. Det han leverer av soloer er strålende, samtidig som han holder bandet sammen.
På topp har man så invitert kornettisten og saksofonisten Joe McPhee, amerikaneren som til stadighet spiller med en rekke frittgående ensembler rundt om i Europa. Innimellom låt hans samarbeid med John Dikeman som om det var Sonny Rollins og Don Cherry som sto på scenen. Og når de andre sett gjorde en låt som godt kunne vært komponert av den sør-afrikanske saksofonisten Sean Bergin, med alle de rytmiske elementene som særpreger denne musikken inne, så var i alle fall denne skribenten mer enn fornøyd.
Musikken var i stor grad fritt improvisert, men hele tiden vel organisert. Jeg følte at, ved siden av Dickman, var det bassist Jon Rune Strøm som på mange måter holdt tømmene og som hadde den fulle og hele kontrollen over hva som foregikk, med energisk, kreativt og fantastisk bra bass-spill.
Bandet kommer i begynnelsen av mai ut med platen «Skullduggery» på Clean Feed, så hvis du selv har lyst til å høre hvor bra dette låter, så kjøp platen. For etter min mening var dette en real höydare!
Jan Granlie
