Den italienske klarinettisten og saksofonisten Alberto Popolla, er en farande fant. Han har spilt i New York, Chicago, London, Berlin, Brussel, Alger, Lisboa og på mange italienske festivaler. Som el.bassist var han en hovedperson i den italienske og internasjonale nypsykedeliske scenen på 1980-tallet med bandet Magic Potion, som ga ut to album produsert av musikkritikeren Federico Guglielmi (begge er nylig kommet ut på nytt i en boks). Han har brukt tid på å utforske de forskjellige lydene og de mange klangene i klarinettene, han har drevet mye mer eksperimentering og improvisasjon, skriving og dirigering, prosjekter som kan regnes som «streng jazz», balkanmusikk og klezmer.
Han ble uteksaminert fra konservatoriet i Frosinone med en bachelorgrad i jazzklarinett og La Sapienza-universitetet i Roma med en bachelorgrad i litteratur, med en plan for å bruke livet til historiske politiske studier. Han skriver jevnlig for magasinene Prog Italia og Quaderni D’altri Tempi. Og de siste årene har han jobbet lidenskapelig med arrangement og komposisjon av den store bluesarven for og med bandet Roots Magic. Han underviser i improvisasjon og jazzhistorie ved flere utdanniingsinstitusjoner, og han har spilt på konserter og gjort plater med blant andre John Tchichai, Don Byron, Steve Beresford, Lol Coxhill, Michel Godard, Chris Cutler, London Improvisers Orchestra, Mamadou Diabate, Bob Moses, Ab Baars, Giancarlo Schiaffini, Francesco Cusa og en rekke andre.
På Really The Blues går han dypt inn i bluesarven fra Jelly Roll Morton til Eric Dolphy, og som også er innom Blind Willie Johnson, Jimmy Giuffre, Milt Jackson og Randy Weston. Klarinettisten i bandet Roots Magic, som de senere årene har laget flere konsept-album, utforsker «i perfekt ensomhet et sonisk univers som fletter sammen tradisjon og avantgarde», som det står i presseskrivet. Han er innom delta-blues og New Orleans, blå toner og eksperimentering, stillhet, skrubbsår og myke toner. Med klarinetten som viktigste instrument, tapping med foten i gulvet og en rekke «gjenstander» omgjort til instrumenter, omtolker og omskriver han afroamerikansk historie og dens typiske musikalske uttrykk.
Vi få 13 mer eller mindre kjente blueslåter, og han starter med Mezz Mezzrows «Really the Blues», som tolkes relativt rett fra «boka». Vi får, i hovedsak låter som er kjent fra jazzhistorien, men ikke kun fra det tradisjonelle, men også komposisjoner av John Carter, Randy Weston, Eric Dolphy og Jimmy Giuffre, og selv står han kun ansvarlig for en komposisjon. Og når han avrunder med Enrico De Fabritis sin «Blues for Amiri B», som jeg formoder er til forfatteren og poeten Amiri Baraka, så er i alle fall jeg fornøyd.
I og med at vi her både får blues vi gjerne har hørt på eldgamle og relativt dårlige opptak, her representert med Jelly Roll Morton, Blind Willie Johnson og Louis Armstrong, som har klare røtter i den gamle delen av bluesen, blir dette en fin og relativt stillegående bluesplate hvor klarinetten i de fleste tilfellene er eneste instrument. Tappingen i gulvet og de forskjellige objektene han har laget selv, kommer med som en tilleggsdimensjon i noen av låtene, og som er med på å gjøre utgivelsen enda mer spennende.
Popolla har en fin vibrasjon i klarinett-tonen, som ikke når helt fram til sopransaksofontonen til Sidney Bechet, noe jeg er glad for, hans teknikk er utmerket, og utvalget av blueslåter perfekt utvalgt.
Dette er blitt en fin plate man kan roe seg ned med når bluesfølelsen melder seg. Og her får vi et godt knippe med fine bluestolkninger gjort på enkleste sett. Fint og avstressende. Og hele vegen svinger det utmerket.
Jan Granlie
Alberto Popolla (clarinets, objects, tapping)
