Vokalisten, komponisten og bandlederen Annie Chen er født i Beijing, og startet sin musikkutdannelse som pianist da hun var fire år. Senere studerte hun med Nacy Marano ved Manhattan School of Music, før hun fortsatte studiene ved Queens College, hvor hun studerte stemmebruk med Charenée Wade, jazzimprovisasjon med Antonio Hart og David Berkman og komposisjon og arrangering med Michael Philip Mossman. Hun debuterte i 2014 med albumet «Pisces the Dreamer», med sin egen sekstett. Her gjor hun egne låter i tillegg til blant andre «Bésame Mucho» og «I Didn’t Know What Time It Was». Albumet førte til at hun fikk spillejobb på New York Blue Note Jazz Festival i 2014.
Hun har bodd i New York siden 2013, og er aktiv både på konsert- og teaterscenen, og hennes oktett spiller på steder som Cornelia Street Cafe, Nublu og andre steder rundt om i byen.
Oktetten består av Rafal Sarnecki (arr, g), Tomoko Omura (vio), David Smith (tp, flh), Alex LoRe (as, fl), Glenn Zaleski (p), Matthew Muntz (b) og Jerad Lippi (dr). Og det er et relativt samspilt ensemble vi møter.
Annie Chen selv, har en typisk asiatisk stemme, det vil si at hun oppholder seg et godt stykke opp i stemmeregisteret, og det er tydelig at hun også har hentet inspirasjon fra andre og mer «hjemlige» landskap enn jazzens storbyjungel på Manhattan. Komposisjonene er på mange måter temmelig klassiske, men med klare jazztilsnitt. Det er som om hun egentlig har skrevet klassiske komposisjoner som hun vil «jazze opp». Og det synes jeg hun Lykkes med. Komposisjonene varierer mye innad i hver låt, slik at man bør «være på hugget» hele tiden for å få helheten i det hun gjør.
Noen av komposisjonene er tradisjonelle, som den fine «Ao Bao Xiang Hui», som er en tradisjonell folkesang fra indre Mongolia med musikk av Tong Fu og kinesisk tekst og Hai Mo. Jeg forstår ingenting av hva hun synger, men det låter autentisk, med noen tøffe blåserriff innimellom, som enten forvirrer lytteren eller gjør sangen mer spennende. Her får vi en fin trompetsolo av David Smith, som er tradisjonell samtidig som det er mye jazz i det han spiller. Tradisjonell er også «Gan Lan Shu» (oliventre), som er Taiwansk med musikk skrevet av Li Tai Xiang og tekst av San Mao.
Og det er i grunnen disse to låtene som blir høydepunktene for denne anmelderen. I disse to låtene møtes det tradisjonelle asiatiske med den vestlige jazzen, og både komposisjoner og arrangementer viser respekt for tradisjonene, samtidig som de blander det hele fint sammen med den vestlige jazzen.
Men når man vet hvor Chen har sine røtter, så hører man godt at det har påvirket henne også i hennes egne komponering, som i tittelsporet «Secret Treetop», som er en spennende kombinasjon av «streit» jazz og asiatisk folkemusikk. Og i de mer jazzpregede låtene synes jeg hun er mer avslappet i stemmebruken uten å måtte «presse» den for mye, og stemmen har en helt egen dialekt som er sjarmerende. Og det er godt at tekstene forefinnes både på kinesisk og engelsk i tekstheftet.
«Secret Treetop» er blitt en annerledes plateinnspilling, hvor øst møter vest på en ganske fascinerende måte. Kanskje ikke en plate for «hvermandsen», men en spennende plate å sette seg ned med.
Jan Granlie
Annie Chen (v, comp), Rafal Sarnecki (arr, g), Tomoko Omura (vio), David Smith (tp, flh), Alex LoRe (as, fl), Glenn Zaleski (p), Matthew Muntz (b) og Jerad Lippi (dr)
[amazon_link asins=’B07GTK24BX’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’1cfffe01-d6ba-11e8-9562-2d5ece3f515f’]
