Pianisten Anthony Coleman møtte jeg første gang sammen med saksofonisten John Zorn i hans Cobra-prosjekt. Han var også med i Zorns «Kristallnacht», «The Big Gundown» og «Spillane», og han har spilt med musikere som Ron Andrson, Dave Douglas, David Krakauer, Ikoe Mori, Marc Ribot og Wadada Leo Smith. Han har studert hos Jaki Byard og George Russell, som om han ikke har blitt den mest omtalte jazzpianisten de senere årene, så kan man ikke skylde på lærerkreftene.
En av grunnene til at han samarbeidet tett med Zorn, var nok hans jødiske bakgrunn, som han har felles med Zorn, og hans jødiske bakgrunn tar han ofte med seg inn i musikken.
Her møter vi han solo i et opptak fra Jordan Hall i Boston, USA den 14. februar 2018, og vi får ni fritt improviserte «strekk», som viser på en god måte hvor i det frie landskapet man finner Coleman. Vi får mye fri improvisasjon, men også flere litt melankolske og ettertenksomme temaer som han spinner rundt med fint spill.
Ofte sammenligner man pianister innenfor det fritt improviserende med Cecil Taylor og musikere som ofte «tar den helt ut». Men det er ikke tilfelle med Coleman. Her er det en klar struktur i det han gjør, og han ligger mye tettere på en oppdatert utgave av for eksempel Bill Evans i sitt spill enn Taylor. Kanskje litt Keith Jarrett innimellom, selv om han absolutt går sine egne veier musikalsk.
Og det er en fin helhet over de ni «strekkene» på platen, som fascinerer. Han er en kreativ og oppfinnsom pianist, og hans ideer synes jeg kommer godt til uttrykk på denne fine soloplaten.
Jan Granlie
Anthony Coleman (p)
