Jeg har sagt og skrevet det mange ganger før, og så skjer det igjen. Den store gleden det er å sette på ei plate med musikk og musikere du ikke har den fjerneste anelse om hvem er, som spiller deg rett av stolen.
Bobos’ er gitaristen Gyula Babos, som er et musikalsk ikon innenfor jazzen i Ungarn. På 70- og 80-tallet var han dypt inne i jazzrocken, men han har hele tiden vært interessert i å utforske musikken og fornye den. Det har han til en viss grad gjort på «Makrokozmosz».
Dette er første platen med denne sammensetningen, og allerede fra første tone, så er det post-bop av beste merke. Men Babos klarer ikke helt å la sin bakgrunn fra jazzrocken ligge. Så etter innledningen heller de mer og mer over i den mest forhatte jazzstilen siden Glen Miller og Tommy Dorseys glansdager.
Men her fungerer det mye bedre enn hos de fleste av de amerikanske musikerne som har begitt seg ut i denne musikken, og som aldri har sluppet taket.
Bandet, hvor han har med trompet, saksofon, bass og trommer, pluss at saksofonist Gábor Winand også bidrar med vokal, gir oss fire relativt lange låter, som både låter nytt og gammelt, øst-europeisk og amerikansk, og musikerne er ytterst dyktige på hvert sitt instrument. Trompeteren Kornéi Fekete-Kovács spiller kraftfulle solier med mening, som i åpningssporet «Sándor Rózsa», hvor også trommeslageren Tamás Czirják får vist seg godt fram med skikkelig, amerikansk jazzrock-tromming. Saksofonisten Gábor Winand gjør fine solier, og hans samspill med Babos på «9and a Half Weeks» er fin. Her får vi også en slags Palle Mikkelborg sekvens fra trompeteren.
«The Funeral of the General» åpner med elektrifisert trompet, helt i gammel Mikkelborg-tradisjon, og Palle Mikkelborg er en musiker man lett kan forbinde med den musikken Babos’ leverer på denne innspillingen. Ikke den Mikkelborg vi hører i dag kanskje, men slik han låt da han spilte med bandet Entrace på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet.
Dette er en lang låt med mange elementer og retninger. Mye er jazzrock, men vi får også referanser til den ungarske folkemusikken, spesielt gjennom en ordløs vokalsolo. Og Babos gitarsolo kunne gått rett inn på en Pat Metheny-plate.
Og dette er kanskje med på å gjøre innspillingen litt utdatert for oss her oppe i nord. Vi er litt lei av jazzrock a la Pat Metheny, men hvis vi ser bort fra våre inngrodde fordommer om Metheny og jazzrock, så er det bare å fastslå at han spiller fint og binder sammen bandet på en strålende måte. Og denne låta er uansett en låt som holder svært høy standard, og som flere enn lokalbefolkningen bør får høre.
De avslutter denne spennende platen med «Öt-lett», en låt som i enhver blindfold ville bli plassert som en duo mellom Metheny og Mikkelborg, eller noen av de «hippe» amerikanske jazzrockerne, som overfyller de amerikanske jazzradiostasjonene. Men det fungerer. Det er spennende og medrivende, og musikerne får vist seg godt fram.
Platen er innspilt live i BMCs Opus Jazz Club og i Festival Theatre i Budapest i desember 2014 og februar 2015, og skal man dømme etter responsen fra publikum, så har dette vært noen strålende konserter. Og jeg gleder meg til å høre mer fra Gyula Babos og hans venner. For dette var både morsomt og spennende!
Jan Granlie
Gyula Babos (g), Kornél Fekete-Kovács (tp, flh, keys), Gábor Winand (ts, ss, v), György Orbán (b), József Batcza Horváth (b), Tamás Czirják (dr)
