Så er det møte med noen av våre favoritter innenfor den frittgående musikken, nemlig kornettisten Bobby Bradford, altsaksofonisten Frode Gjerstad, bassisten Kent Carter og trommeslageren John Stevens. Innspilt i Albany i London i 1991, i løet av en større britisk turné, og en plate som kun er produsert i 400 eksemplarer.
De fire musikerne har satt sine klare fotavtrykk på den europeiske freejazzscenen i løpet av de siste 40 årene. Bradford, en av to amerikanere i bandet, som medspiller til spesielt klarinettisten John Carter, som han har gjort en rekke strålende innspillinger med, men også med David Ornette Cherry (for et navn på en jazzmusiker!), Frode Gjerstads Circulasione Orchestra, Ornette Coleman, David Murray, New Art Jazz Ensemble, William Parker, Bob Thiele og Frode Gjerstads Quartet. Gjerstad kjenner vi som den store forkjemperen for freejazzen i Norge, og fra sin base i Stavanger var han mentor for flere musikere, blant annet trommeslageren Paal Nilssen-Love, og mange vil huske hans Circulasione Orchestra, Detail og mange flere spennende sammensetninger gjennom mange år. Kent Carter er også amerikaner, fra New Hampshire, og med fartstid fra samspill med Paul Bley, Jazz Composer’s Orchestra, Steve Lacy, Spontaneous Music Ensemble med mere, mens trommeslageren John Stevens i mange år var selveste trommeslageren innenfor den frittgåendejazzen på de britiske øyer. Også han var medlem av Spontaneous Music Ensemble, Detail, og han har spilt med britiske musikere som Evan Parker, Barry Guy, Ron Matthewson, Dudu Pukwana, Jack Bruce, Derek Bailey med flere.
Sammen spilte de ofte med hverandre, enten alle fire eller noen av dem som trio eller med andre musikere i tillegg, så det er fire musikere som kjente hverandre godt på 80- og 90-tallet. John Stevens døde dessverre i 1994, men arven etter han er blitt godt tatt vare på, blant annet av Frode Gjerstad og gjenutgivelsen av flere innspillinger med han og Johnny Dyani, blant annet.
Her får vi tre «strekk» med de fire, Alt fritt improvisert, noe som kunne være en stor utfordring, selv om musikerne kjente hverandres musikalske styrker og svakheter godt på forhånd.
Det som slår meg etter å ha lyttet til denne innspillingen noen ganger, er Frode Gjerstads flotte altsaksofonspill, som ligger så tett det nesten er mulig å komme opp mot salige Ornette Colemans måte å spille. Og med kompet med Carter og Stevens legges det ofte opp til relativt enkle og forståelige, rytmiske mønstre, som vi ikke først og fremst forbinder med den frie delen av jazzen. Men Bradford og Gjerstad tar utfordringen og følger det rytmiske til døra. De firer ikke i sitt eget spill, men lager spennende og kreative improvisasjoner over det relativt stødige kompet.
Men fortvil ikke, dere som heller mer til at alt skal være fritt. Dere får det dere ønsker også. For Carter og Stevens legger seg ikke på det «streite», rytmiske linjen mer enn høyst nødvendig. Når de føler for å løse opp, så gjør de det så det svir i veggene. Og i overgangene er Bradford så til de grader på plass med strålende kornettspill, som han er ganske alene om å gjøre akkurat slik han gjør det.
I den litt rolige åpningen på «Blue Cat – Part II», får vi eminent spill av Bradford. Det er han som får bestemme hvor man skal gå musikalsk, før Gjerstad overtar med sitt Ornette Coleman-inspirerte altsaksofonspill, som bare er så vakkert og tøft. Og det etterfølgende samspillet mellom de to blåserne er nesten verdt hele plata alene. Nydelig og helt i Coleman og Don Cherry-landskapet.
Sistesporet, «Blue Cat – Part III», følger den litt rolige andrelåta, men den utvikler seg og vokser hele veien. Man hører at publikum, i alle fall deler av den, er mer opptatt av å konversere med sidemannen/kvinnen enn å låne øre til musikken. Men det er såpass langt bak i lydbildet at vi godtar det. Hadde vi vært tilstede under opptaket, hadde vi nok truet med å dele ut grisebank og buksevann, men siden dette var tilbake i 1991, får vi litt problemer med å fremme trusselen.
Men musikerne lar seg ikke affisere av et litt støyende publikumet. De kjører på med sitt, og hele veien er det deilig musikk de serverer. Og det er spennende å høre den tette og fine kommunikasjonen mellom de fire musikerne, og da særlig mellom Gjerstad og Bradford. En strålende plate som føyer seg godt inn sammen med alle de andre glitrende platene som «roper fra hylla» med disse fire musikerne.
Anbefales for den med åpne ører!
Jan Granlie
Bobby Bradford (cor), Frode Gjerstad (as), Kent Carter (b), John Stevens (dr)
