Pianisten, keyboardisten, komponisten og bandlederen Bugge Wesseltoft har siden 1990-tallet vært en av innovatørene i den norske jazzen. Fra han ble kjent gjennom duosamarbeidet med Sidsel Endresen og det påfølgende bandet New Conception of Jazz, som sammen med Nils Petter Molværs Khmer-prosjekt, var med på å endre den internasjonale holdningen til den norske jazzen, via hans engasjement i prosjektet OKWorld!, plateselskapet Jazzland, og «etterkommeren» etter e.s.t., Rymden, pluss en rekke samarbeid med såpass forskjellige musikere som Sidsel Endresen, Arild Andersen, Jan Garbarek, Henning Kraggerud og Henrik Schwartz, pluss flere utmerkede soloutgivelser, har gjort han til en av de viktigste musikerne på den norske jazzscenen.
Hans nyeste prosjekt, Am Are, kan virke som en slags «lekestue» for Wesseltoft, hvor han har plukket både tidligere innspilte låter, sammen med bassisten Sveinung Hovensjø og trommeslageren Jon Christensen, trioinnspilling i Village Recording i Vanløse i København med bassisten Jens Mikkel Madsen og trommeslageren Øyunn, og noen opptak fra legendariske Rainbow Studio i Oslo med musikere han har «lekt» seg med de senere årene. Alt spilt inn over en tiårsperiode, med noen av Wesseltofts gode, musikalske venner og favoritter.
Det hele åpner med Wesseltoft alene i den fine og neddempede «How?», hvor han trakterer piano og synthesizer, og er den perfekte åpningen på platen som skaper store forventninger. Det går rolig for seg, og den gode pianisten spiller akkurat de tonene som gjør at dette blir en utrolig vakker intro til albumet. Pianoet i front og med neddempet synthesizer i bakgrunnen som eneste «medmusikant».
Deretter følger «ReiN» i selskap med trommeslageren Elias Tafjord. Her hører vi Wesseltoft på piano, Yamaha SY1 og Prophet5 i et helt annerledes musikalsk landskap enn åpningen. Men Wesseltofts pianospill er ytterst gjenkjennbart. Her legger han pianoet over synthesizerne med Tafjords fine trommespill som «bisitter». En låt som er forvarselet på en svært variert utgivelse, med utmerket og «lekent» pianospill fra «sjefen sjøl».
Så følger «Is Anyone Listening?», hvor han trakterer piano sammen med vokalisten Rohey Taalah og saksofonisten Martin Myhre Olsen. Hans to medmusikanter her opptrer ofte som duo, og er hyret inn til å spille på «eldrejazz» på Vossa Jazz om kun få dager. Her får vi en fin og litt «hengslete» blues med utmerket vokal. Med fint perkussivt pianospill under avslappet og deilig vokal og ultracoolt altsaksofonspill. Og en tredje «retning» i den musikken vi får på utgivelsen. Deretter følger «BAG» og «Reel» med nok en spennende konstellasjon. Denne gangen i selskap med bassist Arild Andersen og trommeslager Gard Nilssen, to av mesterne på den norske jazzscenen. Her spiller Wesseltoft piano og synthesizer. Alle som har et visst forhold til Andersen og Nilssen vet akkurat hva dette blir. Nilssens drivende og pågående trommespill er med på å piske Andersen og Wesseltoft til å yte maksimalt i den første av de to låtene, og, selvsagt får vi en deilig bass-solo fra Andersen, som sitter som «ei kule». Den andre låten, «Reel», er en mykere og mer svevende sak som utvikler seg fint fra Andersens veldig typiske bass-spill i starten. I pressemeldingen kaller man dette «downbeat-jazz», uten at jeg kan gå god for den betegnelsen. Jeg synes det er nok å bemerke at dette er en nydelig og relativt enkel komposisjon som de tre gjør mye ut av, og som kunne gått rett inn på settlista til Andersen. Vakkert!
Så følger to låter som er tatt opp i Wesseltofts eget studio, Bugges Room, for ti år siden, hvor Wesseltoft (på Fender Rhodes, Korg MS20 og synthesizer) møter el.bassisten Sveinung Hovensjø og trommeslageren Jon Christensen. Opp gjennom årene har Wesseltoft lyttet mye til de gamle utgivelsene til Terje Rypdal, hvor ofte disse to medmusikantene var med, og det må ha vært en drøm for Wesseltoft å få være i studio med de to legendene. Vi får to låter, «Render» og «Vender», og begge tar oss inn i enda et musikalsk landskap med Hovensjø sin el.bass som et bærende element sammen med Wesseltofts elektroniske keyboard-verden. Relativt rått fuzz-bass-spill og kreativt tangentspill over Christensens alltid «lekne» og «løse» trommespill. Den første har noe Zawinulsk i seg, uten at vi skal trekke det for langt, og «Vender» starter svevende, også her med Hovensjø i en slags hovedrolle, mens Wesseltofts nærmest orgel-tonefølge og Christensens erketypiske trommespill er med på å gjøre dette til en original seanse med trioen som, så vidt jeg vet, er første gang vi hører på plate.
Så får vi enda en trio, denne gangen fra Vanløse i utkanten av København hvor Wesseltoft møter trommeslageren Øyunn, som har bosatt seg i «kongens by» og bassisten Jens Mikkel Madsen, som spiller fast i Øyunns band pluss flere av Danmarks mest spennende ensembler. Den første låten, «JazzBasill» erplatens mest typiske pianojazztriolåt, med piano, akustisk bass og trommer, som viser at Wesseltoft også mestrer det «streite» pianotrio-formatet på utmerket måte. Fint bass-spill fra Madsen og trommespill fra Øyunn, som ikke altfor ofte høres i såpass «streite» sammenhenger, før vi får tittelsporet «Am Are», en komposisjon som kunne blitt brukt som soundtrack i en spillefilm hvor handlingen foregår i en røykfylt jazzklubb en sen natt. En fin låt som fungerer utmerket, og hvor Madsens el.bass nærmer seg kompet til Steve Swallow.
Så avrundes platen med nok et originalt samarbeid. Her får vi Wesseltoft på piano og orgel, Oddrun Lilja på gitar og Sanskriti Shrestha på tablas og harpe, og vi får et lite innblikk i Wesseltofts verdensmusikktilnærming, selv om komposisjonen ikke beveger seg altfor langt fra utgangspunktet for resten av platen. Det er lyrisk og fint spill fra Wesseltoft i forskjellige sammenhenger, og her får vi kanskje det mest eksotiske med bruk av tablas i stedet for trommer. Det starter lyrisk og fint med piano og tablas, før gitaren kommer smygende og blander seg inn på en utmerket måte, før det hele utvikler seg til en relativt støyende og frittgående sekvens før pianoet kommer inn sammen med de andre og det hele roes ned omtrent som når solen dukker fram etter et solid regnskyll. Mot slutten får vi nydelig gitarspill fra Lilja
Dette er blitt en spennende utgivelse hvor Bugge Wesseltoft har invitert inn en rekke av sine musikalske venner, og har laget et slags visittkort på noen av sine prosjekter. Og en bedre måte å oppfordre til kreativ musikkutfoldelse opplever man ikke så ofte.
Noen vil kanskje innvende at platen er relativt sprikende, men jeg er ikke sikker på at jeg deler den påstanden. For gjennomgående får vi utsøkte og vakre eksempler på Wesseltofts spill på piano og diverse elektroniske keyboards, som viser hvilken utmerket musiker han er. Så har han valgt flere forskjellige samarbeidskonstellasjoner, som gjør hele platen svært variert og fin. Og om få dager spiller Bugge Wesseltoft med dette prosjektet på Vossa Jazz. Så er du i bygda lørdag 12. april, så er det bare å komme i Gamlekinoen klokken 21:00. Det kan bli en av festivalens fineste stunder.
Jan Granlie
Bugge Wesseltoft (piano, synthesisers, organ, Fender Rhodes), Rohey Taalah (vocal), Martin Myhre Olsen (alto saxophone), Oddrun Lilja (guitar), Arild Andersen (double bass, effects), Sveinung Hovensjø (electric bass), Jens Mikkel Madsen (double bass, electric bass), Sanskriti Shrestha (tablas, harp), Elias Tafjord (drums), Gard Nilssen (drums), Jon Christensen (drums, bells), Øyunn (drums)
