Så får vi mer frijazz, og frijazz fremført på en ytterst løssluppen måte, slik vi etter hvert er blitt vant til å høre bassisten Joëlle Lénadre. Men dette er et opptak fra Frankrike den 8. januar 1984, og Léandre og de andre to, beviser at man ikke tok musikken altfor seriøst den gangen heller.

Av de tre vi møter på denne innspillingen/leken, er det altsaksofonisten Daunik Lazro vi kjenner dårligst. Han er født i 1945, og er inspirert av Albert Ayler og Ornette Coleman. Han har samarbeidet med alle «galningene» i den auropeiske frijazzen, så som Tristan Honsinger, Toshinori Kondo, Joe McPhee, Evan Parker, Iréne Schweizer, Claude Tchamitchian og Noël Akchoté opp gjennom årene, og møtet med Léndre og Lewis føyer seg godt inn i sammenhengen.

Den amerikanske trombonisten George Lewis er nærmest en legende innenfor den friere, amerikanske jazzen. Hans duosamarbeid med saksofonisten Anthony Braxton på platen «Elements Of Surprise» (Moers Music), er en gullgruve, hvor deres versjon av Parker-låta «Ornitologhy» var en perle.

Joëlle Lénadre er bassisten over alle bassister i Frankrike. Hennes anarkistiske tilnærming til musikken, og sitt eget bass-spill er enestående, samtidig som hun bruker vokalen nesten som en operasanger, i tett tilknytning til bass-spillet.

Sammen har de gjort 10 låter med betegnelsen «Enfance 1 – 10», og all musikken er fritt improvisert i studio.

Dette er utvilsomt musikk som av mange vil bli omtalt som håpløst og uforståelig. Selvfølgelig skulle man ha sittet som en flue på veggen i studio når dette ble tatt opp, for å få den rette effekten av musikken, men selv på plate fungerer dette ettewr min mening godt, innimellom.
Det blir noen litt intetsigende transportetapper, men når det fungerer, så fungerer det mer enn godt nok.
Vi møter tre musikere som er helt på bølgelengde, og den frie improvisasjonen kommuniserer godt, og galskapen til Léandre er alltid morsom å være vitne til.

Jan Granlie

Daunik Lazro (as), Joëller Léandre (b, v), George Lewis (tb, toys)