Elsa Nilsson spiller fløyte, og kommer fra Gøteborg, og hun begynte å spille piano da hun var seks år. Det året skrev hun også sin første komposisjon, og da hun var 13 begynte hun å spille fløyte. Allerede som relativt ung, pendlet hun mellom Gøteborg og California, og etter å ha fulgt en ex-kjæreste til Seattle, og selv om hun hadde returbillett til Sverige, bestemte hun seg for å bli i byen, og startet i stedet studier ved Cornish College Of The Art. Etter studiene oppholdt hun seg en periode i Seattle, før hun reiste til Brooklyn, i september 2010. Her studerte hun med Chris Potter, Peter Bernstein, Kenny Werner, Jean-Michele Pilc med flere og spilte med flere ledende musikere i bydelen og i New York.
Hun debuterte i eget navn med innspillingen «Already There Yet» i 2013, og «Salt Wind» er hennes andrerunde i eget navn.
Med seg på denne brasilansk-inspirerte platen, har hun gitaristen Jeff McLaughlin, bassisten Alex Minier og trommeslageren Cody Rahn, i noen svenske, tradisjonelle låter, pluss noen låter hun har snekra selv.
Alle vet at låter som «Byssan Lull» og de fleste andre svenske folkemelodier fungerer godt med fløyte som førende instrument. Det samme gjelder mye av den brasilianske musikken. Så valget av stil på denne platen er godt.
Nilsson er en dyktig fløytist, som trakterer både vanlig fløyte, altfløyte og bassfløyte, pluss at hun er vokalist. Og bandet fungerer godt i denne sammenhengen. Spesielt synes jeg bass-spillet til Minier fungerer fint både i de svenske og de britiske låtene.
En låt som «Hedning» skiller seg drastisk ut fra resten, mest på grunn av den rocka tilnærmingen, og en vokal som nesten kunne gå inn i Hedningarnas besetning. Folkemelodien «Steffans Visan» er et originalt og spennende arrangement, og «Bysan Lull» gjør nok suksess på konserter «over there».
I det hele tatt er dette blitt en fin plate, som kanskje ikke har altfor mye jazz i seg, men som helt sikkert blir tatt godt imot i USA. Noe av musikken kan minne litt om Merit Hemmingson, uten hennes mektige orgel, men i lengden er jeg litt redd for at det kan oppfattes som litt kjedelig, i alle fall for nordiske ører. Men spille fløyte kan hu8n, og hun har et fint band som støtter henne hele veien. (Men så har heller aldri jazzfløyte vært min favoritt).
Jan Granlie
Elsa Nilsson (fl, afl, bfl, v), Jeff McLaughlin (g), Alex Minler (b), Cody Rehn (dr)
