Den svenske trompeteren Erik Palmberg, er bosatt i Stockholm, og er utdannet ved Royal College of Music and Jazz-Institut-Berlin. Han har spilt regelmessig med gruppen sin siden utgivelsen av deres første album, First Lines i 2018. Med utgivelsen av hans andre album, In Between, 2021, fikk han en god del oppmerksomhet både i Sverige, men også internasjonalt. I 2022 vant også In Between leseravstemningen i kåringen av Gyllene Skivan.
Soundet hans er blitt beskrevet som dypt forankret i jazztradisjonen, men med et moderne, nordisk preg. Musikken har blitt beskrevet som poetisk, emosjonelt og spilt med dyptliggende lyrikk, og han trekker inspirasjon fra trompetere fra Freddie Hubbard og Miles Davis til Tom Harrell og Kenny Wheeler, men med en egen signaturlyd.
I kvartetten spiller han selv trompet og flygelhorn, og han har med seg pianisten Anton Dromberg, bassisten Niklas Wennström og trommeslageren Sebastian Voegler, og alle komposisjonene, med to unntak er gjort av Palmberg.
De starter med tittelsporet «Faces», som på en måte er moderne, men som samtidig tar oss litt tilbake i tid. Tonen i trompeten er ytterst kontrollert og befinner seg i et musikalsk landskap hvor man også finner Kenny Wheeler. Men i lyden fra resten av bandet hører man at dette er skandinavisk og gjerne svensk. Vi får en fin og drivende komposisjon med fint spill i alle «lagdeler». «Daybreak» er en roligere sak, hvor Palmbergs flygelhorn tar oss, kanskje, enda nærmere Wheeler, og med et fint og neddempet komp, blir dette en fin ballade.
«French Flavors» blir veldig svensk med fint trompetspill et godt stykke opp i registeret. Den kan nesten høres ut som en poplåt de har «jazzifisert», og er en lys og lett komposisjon med en fin pianosolo, før vi får balladen «Behind The Clouds», «Birch Trees», hvor bass-soloen utmerker seg og den raskere og mer drivende «Hits and Misses», alle fine komposisjoner av Palmberg som fremføres på en fin måte og hvor samspillet låter fremragende.
Så får vi Victor Schertzingers «I Remember You», den av låtene som kommer nærmest en standard-låt. Denne er gjort av en rekke jazzmusikere tidligere, pluss både Glen Campell og Björk, så dette er en låt som kan tolkes på mange forskjellige måter. Men når de beveger seg inn i standard-landskapet, forventer man seg egentlig mer av bandet. Så jeg blir nesten litt skuffet over denne, med unntak av Palmbergs trompetspill, som er teknisk fint og hvor han har full kontroll på spillet.
Deretter følger Silver Moon» hvor Miles Davis dukker opp i bakhodet. Mest på grunn av at Palmberg spiller med mute, og med Miles i bakhodet og med en låt som jeg ikke synes når opp til «kongens» nivå, så blir denne litt skuffende. Men det kan nok skyldes at Miles har «bitt seg fast» i bakhodet, og ikke at komposisjonen ikke er bra nok. Så følger «Views», som igjen tar oss inn i Kenny Wheelers landskap. Og denne er nesten skremmende lik det vi fikk fra Wheeler i hans ECM-periode, før de avslutter med Alec Wilders «Moon and Sand», en fin ballade for å avslutte kvelden.
For meg var Erik Palmberg et relativt nytt navn på den svenske jazzscenen. Men hhan er en musiker man skal merke seg. For hans trompet- og flygelhornspill er hele vegen utmerket. Og i kvartetten sin har han samlet et fint knippe svenske musikere som, kanskje, kunne fått enda mer plass. For både pianosoloene til Dromberg og bass-soloene til Wennström låter utmerket hele vegen, og bakerst pusher Voegler de andre fint framover med utmerket trommespill.
Jan Granlie
Erik Palmberg (trumpet, flugelhorn), Anton Dromberg (piano), Niklas Wennström (double bass), Sebastian Voegler (drums)
