Bassisten Erlend Olderskog Albertsen kom i 2024 ut med platen Name of the Wind, og i anmeldelsen til Eyal Hareuveni her på salt peanuts* konkluderte han på følgende måte: «The spirit of this music is optimistic and obviously, inclusive and encourages emphatic-collective improvisations on infectious themes. Basspace has established its own clever and expressive sonic identity, that insists that there are many answers to the impossible kōan: is this where jazz is?»
På oppfølgeren spiller han selv bass og saksofon, mens han har med Adrian Waade på piano og fiolin, Ellie Mäkelä på hardangerfele, gitar og bratsj, Egil Kalman på bass og modular synth og broren, Simon Olderskog Albertsen på trommer og crotales, et stativ med små cymbaler.
De starter med låten «Into» hvor vi spesielt legger merke til Albertsens tenorsaksofonspill. Det er faktisk såpass bra at jeg må sjekke hvem som spiller. Og samspillet med Kelmans bass og brorens trommespill er utmerket. Dette er pågående og fin jazz med røtter i 1960-tallets mange, utmerkede, amerikanske kvartettinnspillinger, spesielt var det ofte fremtredende med tilnærmingen til bossa nova, som vi også går i denne låta, men her adskillig mer modifisert til vår tid, og med en fin bass-solo som avslutning.
Den går over i «Cassini-Huyens», hvor trommene får vise seg fram i starten, før vi igjen får saksofonspill av fin klasse. Og duoen mellom de to brødrene låter fint, før kapellmesteren kommer inn med fint bass-spill med hardingfela til Mäkelä som kommer krypende, og som raskt kan forveksles med det Nils Økland serverer. Aggressivt og fint brudd av bass og trommer, før hardingfela fører oss inn i et mer moderne tonespråk med jazz kombinert med folkemusikk i en fin sekvens. Her får vi utmerket felespill fra Waade, som ligger i det moderne, med solid trøkk i bassen, før de tar det ned helt mot slutten.
«Shikhakane» tar følelsene over til Japan, og også her legger vi merke til fint og «østlig» saksofonspill over piano i starten. Og vi får en roligere låt, som har mye energi i seg, og musikerne spiller utmerket hele vegen. Jeg blir litt overrasket over Albertsens saksofonspill, siden jeg hadde forventet å høre han mest som bassist. Men siden han har alliert seg med Kelman i tillegg, så er bass-spillet tatt vare på hele vegen. Men i de litt «tyngre» bassekvensene, mener jeg det er Albertsen som trakterer bassen.
På B-siden av platen (mitt eksemplar er en testpressing), får vi tittelsporet «When Light» som klokkes inn på drøyt 23 minutter. Dette føler jeg er et mer gjennomarbeidet «verk», hvor vi får en god oppbygging av låten, med bass og crotales i starten, som en stille og fin intro til «verket». Her i starten bygger de opp låten og i det hardingfela kommer inn, blir vi sittende ytterst på stolen og spisse ørene for å få med oss hva som skjer. Vi får lange bass-stryk sammen med hardingfela og vi blir sittende og vente på at noe skal skje. Ikke langtekkelig, men spennende. Jeg føler nesten de beveger seg mot den indiske ragaen i spillet, og hele vegen gjennom er dette spennende musikk som får en til å sitte stille i stolen, og nyte.
Men denne jordomseilingen stopper ikke der. Plutselig er vi over i norsk folkemusikk med utmerket hardingfelespill over et relativt heftig trommespill, og ytterst friskt pianospill. Varianten av folkemusikk er fri, men kontrollert, og det drivende bass-spillet fører oss videre på reisen til en heftig jazzklubb ette eller annet sted i Vesten, før bassen tar det hele ned. Den såre saksofonen kommer inn og jeg føler vi er tilbake i en røykfylt jazzklubb før røykeloven ble innført. Nydelig spill over hele linja, med en leken trommeslager i bakgrunnen som drar det hele framover. Fiolinen kommer inn og gir oss svingende jazzfele i moderne innpakning, og det hele er en fryd for øret. Det hele blir en fin reise rundt på flere kontinenter, uten at vi trenger å «løfte ræven» fra stolen. Solid! Så lander vi smøremykt på bakken, og vi beholder setebeltene festet til skiltet slutter å lyse i cabintaket.
Jeg kan egentlig bare slutte meg til det Hareuveni konkluderte med på den forrige utgivelsen til Albertsen. Dette er original musikk fra musikere som ser mest framover, men også litt bakover, i tid. De skaper noen fine stemninger, det instrumentale er i verdensklasse, og alle musikerne leverer en fremragende jobb gjennom de fire utmerkede komposisjonene/improvisasjonene.
Jan Granlie
Erlend Olderskog Albertsen (double bass, saxophone), Adrian Waade (piano og fiolin), Ellie Mäkelä på hardangerfele, gitar og bratsj, Egil Kalman (double bass, modular synth), Simon Olderskog Albertsen (drums, crotales)
