Tre av de mest toneangivende, frittgående jazzmusikere i Europa i dag, er utvilsomt saksofonisten Evan Parker, bassisten Barry Guy og trommeslageren Paul Lytton. De kjenner hverandre ut og inn, etter en rekke konserter og plateinnspillinger gjennom mange år, og da de gjestet Vilnius Jazz Festival den 11. desember i 2017, var heldigvis NoBusiness Records på plass med opptaksutstyret, slik at vi som aldri kom oss på festivalen får muligheten til å høre de tre mesterne live i Russian Drama Theatre. I 2017 gjorde de tre platen «Music for David Mossman – Live at Vortex, London» på selskapet INTAKT, en plate som selvsagt, ble anmeldt på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER). Og for få år siden gjorde de en strålende konsert på All Ears-festivalen i Oslo (se video under).
Vi får servert fire «strekk», som alle er «komponert» av de tre der og da, og det er ikke brukt tid og energi på å sette finurlige titler på låtene. Man har rett og slett kalt de «Part I», «Part II», «Part III» og «Part IV». For hva skal man egentlig kalle fire låter med fritt improvisert musikk hvor alt blir skapt der og da?
Dette er tre musikere som kjenner hverandre svært godt. Så når for eksempel saksofonist Evan Parker staker ut en eller annen kurs, vet han at de andre to vil følge han, i et slags system med frihet under ansvar.
Jeg synes det er vanskelig å analysere eller beskrive musikken i detalj, for her skjer det spennende ting hele veien. Parkers tenor- og sopransaksofon er slik vi kjenner instrumentene, og måten han spiller de på, fra en rekke plater og konserter de senere årene. Og selvsagt får vi flere eksempler på hans varemerke – sirkelpusten, som han ofte benytter seg av. Som freejazzens mester på de britiske øyer, tar han oss med på reiser inn i landskap vi etter hvert har lært oss å kjenne, og det han fremfører er aldri tilfeldig eller lettvint. Hans spill er hele veien intelligent og spennende, og man kan føle seg trygg når Parker er på scenen.
Det samme kan sies om bassist Barry Guy. En teknisk briljant musiker som aldri går av veien for å strekke bassen til bristepunktet med nyskapende og spennende spill. Han ligger et godt stykke unna det man er vant til å høre fra bassister som bruker instrumentet stort sett som et komp-instrument. Guy er hele tiden like mye solist som alle de andre musikerne i de konstellasjonene han medvirker i, og hans bass-spill er hele tiden utfordrende og spennende.
Paul Lytton er en trommeslager som i mange år har vært helt framme i førersetet når det gjelder frittgående musikk i Europa (og verden). Hans presise og energiske spill er hele tiden svært distinkt, og hans kommentarer er som bitende innlegg i en heftig diskusjon. Han er en trommeslager som ikke lar seg målbinde, og hele tiden er han på plass med utfordringer og kreative ideer til de andre musikerne.
Og sammen er dette dynamitt. Og det er ikke dynamitt man kan si man har kontroll på. Her er det bare å passe seg, for når de tre fyrer av en kraftig og solid salve, er aldri godt å vite. Det er blitt et fint konsertopptak, som hele tiden skifter fra det ytterst energiske og ned, til det nesten stillestående. Dette skaper spenning i spillet og lar ikke lytteren få ro ett eneste sekund.
Deilig og frigjørende!
Jan Granlie
Evan Parker (ss, ts), Barry Guy (b), Paul Lytton (dr)
