Den tyske saksofonisten Ingrid Laubrock har valgt å bosette seg i Brooklyn, New York. Og siden hun flyttet fra London til New York for en god del år siden, har hun utgitt en rekke utmerkede og spennende plater på flere selskaper. Hun har samarbeidet med «alle» de toneangivende jazz- og improvisasjonsmusikerne i bydelen, og har vært å finne i en rekke spennende konsertprosjekter fra trio med piaisten Kris Davis og gitaristen Mary Halvorson til samarbeid med Anthony Braxton.
Og nå har hun kommet med en dobbel-utgivelse som hvor hun har komponert musikk hvor hun samarbeider med en rekke av de ledende New York-musikerne. Hun er oppvokst i et hjem hvor det var mye litteratur og poesi. Og da hun, som ledd i hennes arbeid mot en master i komposisjon, begynte å jobbe med oppgaven, traff hun poeten Ericas Hunt på en fest, og da hun lette etter poesi til masteren, kom hun over Hunts dikt «Mood Librarian – a poem in koan», fra samlingen Jump the Clock, som hun gjerne ville bruke.
Vi får ikke mindre enn 60 låter på disse to platene, hvor hun samarbeider/komponerer for vokalisten Fay Victor og cellisten Mariel Roberts (15 spor), vokalisten Sara Serpa og pianisten Matt Mitchell (15 spor), vokalisten Theo Bleckmann og gitaristen Ben Monder (15 spor) og Duo Cortona med vokalisten Rachel Calloway og fiolinisten Ari Streisfeld (de siste 15 sporene).
Laubrock selv opptrer her kun som komponist, og det er mer enn nok å få 60 duetter innenfor den relativt fritt improviserte musikken, selv om alt er komponert i utgangspunktet. Alle de 60 «strekkene» har tekstutgangspunkt i det valgte diktet, som vokalistene tar utgangspunkt i og utvikler videre i hver låt. Og de starter friskt. For å høre vokalisten Fay Victor i duo med cellisten Mariel Roberts er en stor opplevelse. De boltrer seg i det relativt frie landskapet. Victor er en vokalist som ikke er altfor kjent her i Norden. Men hun har gjort ei røys med interessante utgivelser siden hun dukket opp på utgivelsen Aces of Swing: A Tribute to the Music of John Kirby & Charlie Shavers i Robert Veen Sextet i 1996, og fram til i dag, har hun utgitt ei røys med plater i eget navn, pluss at hun har samarbeidet på plater med blant andre Roswell Rudd, Ab Baars, Anthony Braxton og Marc Ribot, for å nevne noen. Og hennes utgivelse Herbie Nichols Sung: Life Is Funny That Way»
på Tao Forms, som kom i 2024, fikk utmerket anmeldelse på salt peanuts*. Og sammen med Mariel Roberts, som har samarbeidet med blant andre George Lewis, Nate Wooley, Ingrid Laubrock, Jeffrey Mumford, Sam Pluta, og Ambrose Akinmusire, gjør de 15 «strekk» som tar oss med inn i et ytterst spennende improvisasjonslandskap hhvor Victors vokal passer perfekt sammen med Roberts frittgående cellospill. De fleste «strekkene» er relativt korte, og det hele er innspilt den 6. og 7. juli 2024 i Oktaven Studio.
Man legger raskt merke til Roberts kreative og fine cellospill. Dette er en musiker jeg ikke kjenner altfor godt til fra før, men er man ute etter spennende behandling av celloen, så skal man sjekke ut henne! Og sammen gjør de musikk som går rett i sjelen, og viser at her har vi å gjøre med to utmerkede improvisatorer.
Så følger 15 «strekk» med vokalisten Sara Serpa og pianisten Matt Mitchell. Serpa er en improviserende vokalist som kommer fra Lisboa, som, for ikke lenge siden, kom med den utmerkede platen Encounters & Collisions på Biophilia Records, som også ble godt tatt imot på salt peanuts*, Hun har studert ved Berklee, og har samarbeidet med sin mentor, pianisten Ran Blake og saksofonisten Greg Osby. Matt Mitchell er en av de fineste pianistene fra New York-området, og på disse sekvensene bygger han godt opp sammen med Serpas fine vokal. Mange kjenner kanskje Mitchell fra The Claudia Quintet, men han har også spilt med Kaktus Trio, duo med Ches Snith, solo, Tim Berne, Scott Robinson og senest på plate med bassisten Chris Tordini og trommeslageren Dan Weiss. Men på CVen hans finner vi også samarbeid med Ralph Alessi, Michael Attias, Darius Jones, Dave Douglas, Anna Webber, Rudresh Mahanthappa, Steve Coleman, Mario Pavone og en rekke andre.
Pianospillet er tett og spennende, med elementer av musikken til for eksempel Philip Glass i bakhodet i flere av improvisasjonene. Og Serpas vokal skiller seg ut fra Victors særlig på grunn av de store sprangene hun har fra det lave til det høye registeret. Hun har full kontroll på stemmeløpene, og er en vokalist vi kommer til å høre mye fra i tiden som kommer. For hun er en vokalist man skal merke seg. Og hele vegen er kommunikasjonen mellom de to utmerket og spennende. Jeg føler det er Mitchell som legger føringene for improvisasjonene over Laubrocks komposisjoner, og vokalen og pianospillet går utrolig godt til hverandre.
Den tredje trioen vi får møte er med vokalisten Theo Bleckmann og gitaristen Ben Molder. Disse bidragene blir litt annerledes, siden det, for det første er en mannlig vokalist, og for det andre er Ben Molder en kreativ og spennende el.gitarist, som her virkelig får utfolde seg.
Bleckmann er en av de mest hørte mannlige vokalister fra Brooklyn-scenen. Han har gjort en rekke prosjekter både med små og store sammensetninger, og regnes som en av de ledende innenfor den moderne jazzen. Og Ben Monder er en gitarist med utgivelsert på ECM på CVen, og jeg har en mistanke om at det ikke er første gang disse to musikerne opererer sammen.
Her viser Bleckmann hvor alsidig han er som vokalist. Og vi får både mer «streit» vokal og strupesang, sammen med utmerket «kunst»-vokal. Og Monders gitarspill fungerer fint sammen med vokalen. Og når han beveger seg rundt på egen hånd, får vi ytterst spenstig gitarspill, som går et godt stykke utenpå han ECM-utgivelser.
Da Laubrock begynte å jobbe med dette prosjektet, traff hun først mezzosopranen Rachel Calloway og fiolinisten Ari Streisfeld som utgjør Duo Cortona. Dette er et samtidsmusikkensemble dedikert til å skape verk for sin unike instrumentering: mezzosopran og fiolin. Ensemblet utforsker nye lyder og muligheter for sin intime, uttrykksfulle og vitale sammensetning. Og de jobber for å etablere et nytt og så langt uutforsket repertoar, og forfølger de uendelige mulighetene til denne foreningen. Og her gir Laubrock de to nærmest frie tøyler til å tolke tekstene og musikken på sin måte.
De to beveger seg et godt stykke vekk fra det de fleste vil kalle «jazz», men det er helt ok. For dette er uansett et tett og nært samarbeid hvor de to tar musikken inn i et nytt og (kanskje) like spennende landskap. Streisfelds fiolinspill og, også Calloways vokal er klassiske i uttrykket, og særlig synes jeg Calloway tar oss med inn i et, i alle fall for meg, litt nytt landskap. Men deres tette samarbeid er spennende og interessant. Og man kan bare tenke seg hvor fascinert komponisten må ha blitt over disse fremføringene. For dette ligger nok et godt stykke unna det vi er vant til å høre fra Laubrock.
Denne dobbelt-utgivelsen viser komponisten Ingrid Laubrock i stedet for saksofonisten. Da jeg hørte henne første gang, da hun var en del av et musikerkollektiv i London og bandet Nóis 4, tror jeg hverken hun eller vi som fulgte med på hva de gjorde i den britiske hovedstaden, noen gang tenkte at Laubrock ville komponere musikk som dette. De tre første sammensetningene, kanskje, men overhodet ikke den siste.
Men det skaper et nytt bilde på den gode og dyktige kunstneren. Så får vi se og høre om det vil påvirke hennes kommende virke som kunstner. En ytterst spennende og kreativ utgivelse!
Jan Granlie
Ingrid Laubrock (composer), Fat Victor (voice), Sara Serpa (voice), Theo Bleckmann (voice), Rachel Calloway (voice), Mariel Roberts (cello), Matt Mitchell (piano), Ben Monder (electric guitar), Ari Streisfeld (violin)
