Det er ikke å ta i for mye, om man påstår at trompeteren og saksofonisten Joe McPhee og trommeslageren og perkusjonisten Paal Nilssen-Love er to av de beste svirebrødrene innenfor den internasjonale frijazzen. De har spilt sammen i 25 år, og samarbeidet har tatt mange former, først med The Thing, så med The Thing/Cato Salsa Experience, videre til Peter Brötzmann Chicago Tentet, og gjennom årene har duoformatet vært den beste måten å høre disse to musikerne på. Det er også i dette formatet musikken er mest fri. Du kan si at dette er møte på to generasjoner (McPhee er 85 år, mens Nilssen-Love er «jyplingen» på 50),men etter å ha jobbet sammen så lenge, virker aldersforskjellen neppe relevant. Dette er rett og slett Joe og Paal, to venner som liker å lage bråk sammen, og er jævla flinke til det.
Det har, opp gjennom årene, kommet flere utgivelser med duoen (flere enkeltalbum, og til og med et bokssett med syv plater). Og hvis man lytter til platene i kronologisk rekkefølge, forteller samarbeidet en spennende historie.
Nå var det tid for et nytt kapittel. I Love Noise ble innspilt på Catalythic Sound Festival på Elastic Arts i Chicago i 2022. Hvis et sted skulle regnes som deres «felles andre hjem», ville det, uten tvil, være Chicago. Og med vennene deres Ken Vandermark og Dave Rempis som organisatorer av festivalen, stilte de to, i post-covid-perioden, renvaskede og klare til å yte sitt beste, i selskap med gode venner.
Det hele starter med at Joe leser poesi, og som det sies i presseteksten: «Ordene hans er som hans spill – gripende, tydelig, godt timet, rytmisk, overraskende, ofte morsomt som helvete (prøv å høre «Fuck Free Jazz»-låten hans uten å smile), og med den typen erfaring og vekt som bare 80 år av livet som en kreativ artist kan bringe».
Nilssen-Love holder seg respektfullt i bakgrunnen i starten, med nennsom perkusjon i form av en plastslange som han snurrer i luften og som skaper en fin bakgrunn til McPhees tekst om situasjonen i USA, i og rett etter pandemien. Men etter hvert kommer Nilssen-Love «snikende» inn med fritt og neddempet trommespill. Han fargelegger teksten, slik han er en mester på. Jeg lurer litt på hvordan denne teksten hadde blitt, om teksten var skrevet i dag, etter at amerikanerne har gått inn i en ny Trump-periode. For her ligger det et håp i teksten, som jeg ikke tror McPhee hadde snakket om i dag.
Han forteller om sitt møte med Ken Vandermark og andre venner i Chicago, og synger, som var vi tilbake i The Things samarbeid med Neneh Cherry. Nilssen-Love legger inn en fin rytme, og kommentarene hans legger seg fint sammen med teksten.
Etter 18 minutter overtar Nilssen-Love fokus med spennende trommespill som bygger opp til McPhee sin tenorsaksofon og duoen går over i et relativt heftig «strekk» som på utmerket måte kan beskrive situasjonen i McPhee siitt hjemland akkurat nå. Men allikevel er det vi får høre, sannsynligvis, adskillig roligere enn det ville vært om musikken ble framført i dag. McPhee sitt saksofonspill passer perfekt til trommespillet, og musikken bygger seg mer og mer opp, før de roer det hele ned, og musikken blir nesten lyrisk mot slutten.
Og samspillet er som det var to siamesiske tvillinger med samme hjerne og ønsket om å utfordre hverandre og følge hverandres ideer hele vegen.
Den andre delen, «I Love Noise, Part 2», starter med Nilssen-Loves trommer slik vi kjenner det fra ei røys med konserter. McPhee legger seg tett på det rytmiske, og etter tre minutter blir det, nesten, stille, før Nilssen-Love tar musikken videre med sine cymbaler i «Part 3». Og stemningen blir nesten meditativ, før McPhee kommer smygende så smått, og avrunder vokalt.
Man kan høre at dette er to musikere som elsker å spille sammen og lage kreativ musikk på duo. Og særlig i den første delen synes jeg de to virkelig blomstrer. Kommunikasjonen er tett. De to leser hverandres tanker som var alt planlagt med til minste detalj. Men dette er to ytterst frittgående musikere, som kan kunsten å improvisere sammen, uten at noe særlig er avtalt på forhånd.
Jeg skulle gjerne ha hørt de to på duo nå, etter at USA har blitt overtatt av en president som brukes som verktøy for de få, altfor rike amerikanerne til å gjøre forskjellen mellom rike og fattigere enda større, og hvor det blir fire år med fryktelige forhold for alle som ikke snakker samme språk som denne gjengen med maktsyke idioter.
I disse tider trenger USA sterke stemmer som Joe McPhee. Og sammen med Paal Nilssen-Love er jeg sikker på vi kan få noen konsertopplevelser som setter idiotene virkelig på plass. Kom igjen, karer! Verden trenger dere mer enn noen gang!
Jan Granlie
Joe McPhee (voice, tenor saxophone), Paal Nilssen-Love (drums, percussion)
