Kristin Skaare er en pianist som har akkompagnert en rekke, norske artister, så som Kari Bremnes, Rick Danko, Jonas Fjeld og Eric Andersen, Anne Grete Preus, Mari Boine, Vamp, Rita Eriksen, Herborg Kråkevik, Steinar Albrigtsen og en rekke andre artister. Etter hvert har hun seg med egne prosjekter, forestillinger og album, og har stadig oppdrag som komponist, enten til egne prosjekter eller med prosjekter med andre, og rekken av musikere hun har samarbeidet med er nesten endeløs.
Jeg la først merke til henne på hennes eget prosjekt Var, og jeg blir nok en gang minnet på hva jeg skrev om platen i min anmeldelse den gangen: «Å forelske seg i en enkel melodistrofe skjer bare en sjelden gang. Som i åpningen på Miles Davis-utgivelsen Kind of blue. På Kristin Skaares nye plate er det den første i åpnings-salmen «Jag kan icke rakna dem alla» som setter meg ut. Vakrere pianospill er det nesten ikke mulig å finne, kanskje med unntak av en og annen «vridning» på Keith Jarretts Köln Concert».
På den nye utgivelsen samarbeider hun med noen av Norges mest spennende musikere innenfor jazz og folkemusikk, nemlig felemester Nils Økland på hardingfele og fiolin og bratsj, bassist Mats Eilertsen og trommeslageren Rune Arnesen, og vi får ni komposisjoner av Skaare, hvor hun spiller piano, og bidrar med vokal på en låt. Innspillingen er gjort i Rainbow Studios i Oslo, og musikken er pakket inn i et nydelig cover, som kler musikken på aller beste måte.
De starter med den vakre «Prelude», hvor hennes pianoåpning er magisk, før de andre kommer inn, med Øklands helt særegne fiolinspill over bass og trommer, før Skaare igjen kommer inn og de fire leverer et så vakkert spill at man nesten kan gråte. Og Øklands såre fiolin bidrar til at dette blir usigelig vakkert.
Deretter følger «Gentle Movements», og det vakre og såre bare fortsetter. Dette er en nydelig vise hvor Økland spiller hovedrollen i temaet, før Skaare kommer inn med mer nydelig spill. Og jeg begynner å lure på hva som får en person til å skape så fine melodier. Eilertsen leverer en nydelig bass-solo, med Skaares små, men ytterst effektive kommentarer i bakgrunnen.
Så får vi «Going Deeper», en litt dystrere låt med mer folkemusikktilsnitt i fiolinspillet. Men etter hvert utvikler denne seg til en relativt fri improvisasjon mellom de fire, med Arnesen helt framme på tuppa, før Skaare og Økland tar det ned og vi er tilbake i det usigelig vakre.
Og slik fortsetter de med utrolig vakre melodier, spilt av fire musikere som forstår hverandre fullt ut, hvor alle serverer utsøkt spill. Og når de avslutter med «Buoyant», er det bare å glemme å høre mer musikk denne dagen. Dette er nok en fantastisk ballade, hvor Skaare spiller en relativt enkel melodi med strykebass og ytterst sårt fiolinspill som går rett i sjela. Og her, som i noen av de andre komposisjonene, får jeg en anelse om at Skaare har lyttet en del til Keith Jarrett mens hun har komponert musikken.
«Less is more» er det noe som heter i kunsten. Og dette uttrykket kan man tro at Skaare og medmusikerne har brukt i utformingen av denne nydelige utgivelsen. Det er kanskje ikke så mye «ren» jazz i løpet av de ni komposisjonene, men det spiller ingen rolle. Dette er uansett vidunderlig musikk, fra start til mål. Og det er blitt et mesterverk av en plate, som bør sende kvartetten ut på turné til alle landets kriker og kroker, og musikken bør prakkes på alle de gale, såkalte politikerne som er i ferd med å ødelegge verden.
Jan Granlie
Kristin Skaare (piano, vocals), Nils Økland (hardanger fiddle, violin, viola), Mats Eilertsen (double bass), Rune Arnesen (drums, percussion)
