Den norske trommeslageren Paal Nilssen-Love har i noen år nå, hatt sitt store ensemble Large Unit rullende rundt på veiene. Det er, som alltid med Nilssen-Love, medført flere innspillinger, som man har kunnet nyte i lange drag opp gjennom de senere årene.
Deres nyeste innspilling, «ana» er til og med innspilt i selveste Rainbow Studio i Oslo, noe som er særskilt for denne gjengen med frittgående musikere. Vanligvis innspiller Nilssen-Love sine konserter rundt om i verden og får de deretter utgitt på plate, men denne gangen har han altså samlet «holdet» i studio på Grünerløkka i Oslo for å lage en heløt spesiell utgave av bandet.
Spesiell fordi han denne gangen opererer med en litt utvidet utgave av Large Unit. Nå har han involvert perkusjonistene Paulinho Bicolor og Celio de Carvalho i bandet, noe som jeg velger å tilskrive Nilssen-Loves forkjærlighet for musikk fra Sør-Amerika og Afrika. Men resten av bandet er det samme, og like tøffe.
Det starter med den relativt tunge, men melodiske tittellåta «ana», hvor bandet nærmer seg Fire! Orchestra! i og med at låta er riffbasert. Saksofonsolist Julie Kjær eller Klaus Holm, leverer her en strålende solo, og før det stikker gitarist Ketil Gutvil «Kjepper i hjula» med fantastisk gitarspill. Og bak det hele ligger tubaist Børre Mølstad eller Per Åke Holmlander med stødig og tøfft spill, før de andre musikerne hiver seg på og det velkjente Large Unit-soundet kommer. Så tar man det hele ned, og vi blir presentert for perkusjonistene sammen med Tommi Keränens elektronikk og Nilssen-Loves trommer.Og det hele er en smule mer publikumsvennlig (men ikke komersielt) enn vi har hørt bandet tidligere. Perkusjonen går over i andrelåta «Riofun», hvor fritt improviserte strekk går hånd i hanske med perkusjonen, før man glir over i et stille tema, som er såååå langt vekk fra det vi er vant til å høre fra disse bråkmakerne som overhode mulig. Men det er usedvanlig vakkert, og det skaper stor variasjon i uttrykket i bandet.
Så er vi tilbake der Large Unit hører hjemme. Trombonist Mats Äleklint, trompeter Thomas Johansson og Holmlander gidder ikke være lenger i Rio, og setter an et forsøk på å komme seg til trygge hjemtrakter. De to bassistene, Christian Meaas Svendsen og Jon Rune Strøm legger seg tungt på et fritt improviserende ensemble, og de får med seg trommeslagerne Nilssen-Love og Andreas Wildhagen (gratulerer, forrsten!) og Ketil Gutvik trenger seg fram med en typisk Gutvik-solo, og trommene raser av gårde i bakgrunnen. We’re Back Where We Belong! Tilbake til den brailianske berimbauen over Nilssen-Loves trommer, og det hele tas ned før stemningen igjen skifter. En bass kommer snikende under Klaus Holms altsaksofon og en av tubaene, og det utvikler seg til en vamp som swinger upåklagelig. Men det kan man jo ikke ha noe av! Holmlander bryter inn og får med seg resten i et nesten ICP-strekk, og vi er inne i et strekk hvor den frie improvisasjonen råder, og hvor man kan erke hvor godt disse musikerne etter hvert kjenner hverandre. Strålende, og Thomas Johanssons spill mot slutten er i den absolutte verdensklasse!
«Circle in the Round» starter med berimbau og to tubaer (bare det er relativt originalt), i et ytterst lekent og fint samspill. Men vi lukter tungmetaller lang vei. Her er det bare å vente på eksplosjonen. Johansson kommer inn med fint og kreativt trompetspill og improviserer over det tunge bakteppet fra tubaistene. De enkelte musikerne leker seg rundt basstemaet før Äleklint legger føringer for noe annet. Å han får med seg resten over i sine ideer, og hele gjengen swinger vederstyggelig en periode, med fantastiske Äleklint i spissen. Det koker i bandet, og Klaus Holm overtar stafettpinnen på sin barytonsaksofon. Holm er utvilsomt en undervurdert saksofonist, og her viser han hvilken eminent musiker han er. Strålende! Og bak det hele koker det, ikke minst fra trommeseksjonen, som jobber frenetisk. Julie Kjær kommer inn med fint (og rått) fløytespill, før man igjen endrer retning, og vi får noe som nesten kunne vært gjort av Gil Evans.
I Large Unit må man kunne si at det er tyngde i forsvarsrekkene. To trommeslagere, to basser og to tubaer, er med på å legge et bakteppe som ligger i klassen over 100 kilo. Men allikevel klarer man å gjøre det hele friskt og lett, selvsagt bortsett fra der Nilssen-Love har bestemt seg for at det skal «klines på» med alle megatonnene.
Men aller mest er dette et kollektiv, som jobber perfekt sammen. Nilssen-Love har ideene og «komposisjonene», så bidrar den enkelte musiker med å utarbeide, variere og vri og vrenge på komposisjonene og ideene til det blir en helt ny enhet over det hele.
Jeg synes dette er Large Units mest vellykkede plateutgivelse til nå, og for den som får muligheten til å høre bandet, med denne sammensetningen, på konsert, så blir det hermed utsendt en oppmøteordre, for å få med seg ett av de tøffeste, større jazzensemblene på kloden per i dag!
I dag spiller de på Nasjonal jazzscene, Victoria i Oslo, og plateslipp er i morgen, 8. april.
Jan Granlie
Thomas Johansson (tp), Mats Äleklint (tb), Julie Kjær (as, fl), Klaus Holm (as, bs), Per Åke Holmlander (tuba), Børre Mølstad (tuba), Ketil Gutvik (g), Tommi Keränen (elec), Paulinho Bicolor (cica, triangle, tamborim), Celio de Carvalho (congas, bongos, tamborim, pandeiro, berimbau, caxixi, alfaia), Jon Rune Strøm (b), Christian Meaas Svendsen (b), Andreas Wildhagen (dr), Paal Nilssen-Love (dr), klasse 4A ved Bore skule, under ledelse av Signe Irene Time (background v)
