Det er noe spesielt når en får høre ei skive som rett og slett bare strømmer over av glede over å utøve musikken, glede over å få det til å swinge, gleden over at improvisasjonene sitter. Gleden over å dele musikken og ha det moro sammen. Men også gleden i det å ville fortelle noe. Og alt dette er kvartetten Lassens siste skive «Eventyrer» fylt med.
Harald Lassen ga ut sin første plate i eget navn, den sterkt personlige «Rainbow Session», med den belgiske LAB Trio for et par år siden. salt peanuts*‘ anmeldelse av «Rainbow Session» kan du lese her. Før dette hadde vi hørt ham i diverse andre konstellasjoner, først med JazzINTRO-vinnerne MOPTI, deretter i duoen Duplex med Christian Meaas Svendsen og i hele sju år som medlem av kvartetten Pixel, med Ellen Andrea Wang. Vi har dessuten sett og hørt ham flere ganger i det teknofuturistiske bandet Dr Kay & the Tone Scientists.
I fjor gikk Lassen all-in ved å danne en egen kvartett. En kvartett som han — og hans medmusikere — ga navnet Lassen. Noe som nok kunne tyde på et noe mindre personlig budskap enn den første soloskiva, med låter med titler som «Okay, I’m Harald» og hans egen fødselsdag.
Første gangen jeg hørte den nye kvartetten var under Moldejazz i fjor. Med seg hadde han Bram De Looze fra LAB Trio på klaver, Stian A.E. Andersen på bass og Tore Flatjord på trommer. Her var det mer reindyrket saksofonkvartett-musikk, med klare røtter til den amerikanske kraftjazzen.
Og så kommer den nye plata med et nytt uttrykk, mer lyrisk vil jeg betegne det som. Med et moderne, meditativt preg. All musikk og tekst — med ett unntak — på plata er signert Harald Lassen. Det første som møter deg er den neo-naivistiske forsiden som Helena Lund Ek har stått for, et forsidecover uten platetittel. Platas tittel er gjengitt på en sirkelrund sticker som liksom i ettertanke er klistret på forsiden. Med bandets og platas navn rundt omrisset av en stilisert sangfugl.
Åpningslåta «Alt flyter» starter da også med et feltopptak av fuglesang, jeg mener jeg hører en trekryper blant annet. På lista over bidragende musikere står det da også: «+ God: birds». Etter ca. femten sekunder kommer Lassens tenorsaksofon inn, med ei åpningsstrofe som i sine sju-åtte første toner sterkt minner meg om Charlie Chaplin-temaet fra den uendelig vakre og såre 1952-filmen «Limelight».
Og da er jeg fortapt. Tittelen er en åpenbar referanse til den greske filosofen Herklits påståtte utsagn, «πάντα ρει» — «panta rhei», som karakteristikk av sin egen filosofi. En filosofi som kan suppleres med den utfyllende omformulering av Heraklits tenkning som Platon ga, «… du kan ikke tre ut i den samme elven to ganger».
Her får vi et samspill mellom Lassen og De Looze som er så finurlig og vakkert, og så godt reprodusert, at hadde jeg fått servert dette i en Blindfold ville jeg raskt ha konkludert med en moderne, europeisk ECM-produksjon. Det flyter godt.
Låta «Ekstase» holder hva tittelen lover, og her får vi også høre hva Stian Andersen og Tore Flatjord kan få ut av denne musikken. Jeg må gi en honnør til teknikerne i Athletic Sound i Halden og til de som har forestått mastring og miksing. Her kan du lytte deg inn i de minste detaljer uten å miste helheten.
Etter denne intense opplevelsen er det beroligende å bli servert den humoristiske «Kulturrus», der Tore Flatjord er kreditert for teksten i allsangen. Hele teksten er slik: «||:Aldri mer kulturrus:||», sunget som en ‘never-ending’ syklus over temaet — et åpenbart oppgjør med de håpløse kulturhusene som offentlige budsjetter har finansiert over hele landet. En kort, deilig rytmisk leik der Flatjord opererer swingende i alle kanaler. Samt gjest Clifton Harrydass på steel drums.
Ei låt «You should have been there» er en dramatisk dans for fire musikere, før jeg ved starten av femte låta nesten bryter sammen i latter. Låte «Lila Eule» gjør meg så nær sikker som det går an, på at Harald Lassen og jeg sitter på det samme opptaket fra Radio Bremen, tatt opp i Bremen 9. april 1974.
Lila Eule i Bremen var en gang en kjent jazzklubb i Bremen (i dag er det diskotek i det samme lokalet). Den 9. april 1974 spilte en norsk-svensk kvartett her, nemlig Jan Garbarek/Bobo Stenson-kvartetten — en konsert som Radio Bremen tok opp og kringkastet. Det er så deilig, atte.
På låta «Min by» blir vi presentert for Harald Lassen som vokalist. Med De Looze delvis på orgel, blir det nesten noe filmatisk over låta. Dette før plata avsluttes med sistesporet «Det er dette som er meninga». En så vakker liten sak, foredratt som duo mellom Bram De Looze på klaver og Harald Lassen på tenorsaksofon. Dette er en nesten uendelig vakker sak de to presenterer oss for. Nyt De Loozes pianospill her. Og nyt Lassens tenorspill, stint av moderne europeisk jazzhistorie. Og det hele avsluttes med fuglesang.
Fugl inn, fugl ut, og i mellom står kvartetten Lassen og lytter og svarer.
Om dette er meninga med livet, må vi forsterke Lassens formulering fra førsteplata, fra «Life So Far (Hasn’t Been Bad)», til
Livet er hærrlig, dere!
Johan Hauknes
Harald Lassen (ts, voc, m’bira, perc), Bram De Looze (p, org, el-p), Stian A. E. Andersen (b), Tore Flatjord (dr, perc) + God: birds
[amazon_link asins=’B07FHLYBGD’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’7e008d40-cbe3-11e8-b0a2-cb467cb031d9′]
