Lisa Dillan og Asbjörn Lerheim har de senere årene slått seg sammen i dette prosjektet, etter å ha vært litt på «hver sin klode» innenfor den moderne improvisasjonsmusikken. Dillan som en av Norges fremste vokalimprovisasjonskunstnere og Lerheim som gitarist i flere til dels heftige jazzensembler.
I dette prosjektet dyrker de sin store kjærlighet til den musikken hele verden kjenner som Elvis Presleys musikk.
«change of habit» er deres andre innspilling med Elvis nærmest utømmelige antatt låter etter suksessen «Love me tender» (2012), hvor denne skiller seg fra den forrige mest i form av det musikalske selskapet, men også særlig Dillans helt personlige tilnærming til stoffet.
Med seg på innspillingen har de bassisten Norbert Putman, som var svært tett på Elvis i perioder, pluss jazzmusikerne Tord Gustavsen (p), Eivind Lønning (tp) og Bugge Wesseltoft (p, keys).
Vi får servert noen låter som ligger så tett opp til Elvis som det er mulig å komme for disse musikerne, som den ihjelspilte «That’s all right, mama», mens andre låter går en helt annen vei, og blir adskillig mer Dillan/Lerheim enn Presley, som tredjelåta «Young and beautiful» og den nydelige «Until it’s time for you to go» ført i pennen av Buffie Sainte-Marie.
Lisa Dillan har en fin stemme som blir mest interessant når hun går litt utenom de fastlagte stier, men hun synger vakkert og intenst også når det beveger seg tett på Elvis-landskapet.
Vanligvis forbinder vi Elvis med Las Vegas, glamour og enorme show. Det har Dillan og Lerheim plukket totalt fra hverandre og tatt det så langt ned som det er mulig å ta det. Det hele er blitt vakkert og svært personlig, selv i Hank Snows «I’m moving on», som man er vant til å høre med et heftig og tøft komp med trøkk, mens vi her får en vakker og neddempet sak, som svinger fantastisk, eller den musestille «Any day now», som blir så personlig at vi tror det er Lisa Dillan som har skrevet den og ikke Burt Bacharach.
I det hele tatt er «cange of habil» virkelig et skifte av antrekk for disse låtene. Lisa Dillan og Asbjørn Lerheim har sammen med, særlig Tord Gustavsen, laget en neddempet og usigelig vakker plate basert på mer eller mindre kjente, og til dels utspilte låter, som i alle fall denne skribenten hadde lagt godt inne i glemmeboken. Men som nå tas frem igjen når jeg får behov for de vakre balladene.
Det hele avsluttes med en original og usigelig vakker versjon av Cooley og Davenports «Fever». Vakrere blir det ikke!
Jan Granlie
Lisa Dillan (v), Asbjørn Lerheim (g), Tord Gustavsen (p, wurlitzer), Bugge Wesseltoft (p, wurlitzer, Eivind Lønning (tp), Norbert Putnam (b)
