Bassisten Mario Pavone er en av de mange musikerne som holder seg mer eller mindre under «jazzradaren». Jo, han har gjort en del plater tidligere, og menge av dem er til og med bra, men han har aldri fått den helt store oppmerksomheten, sammenlignet med en del andre.
Hans CV er relativt imponerende, med fast engasjement hos Paul Bley (1968-72), Bill Dixon (80-tallet) og Thomas Chapin (1990-97). I tillegg ahr han spilt med Anthony Braxton, Wadada Leo Smith, Marty Ehrlich, og i det siste har han vært å høre bl.a. sammen med Steven Bernstein, Gerald Cleaver, Dave Douglas, Tony Malaby, Joshua Redman med flere.
På «Blue Dialect» møter vi han i trio med pianisten Matt Mitchell og trommeslageren Tyshawn Sorey, i ni forrykende låter, hvor åtte er gjort av Pavone, mens den siste har de tre gjort i fellesskap.
I noen år har navnet Mario Pavone dukket opp i forskjellige sammenhenger, men jeg har ikke lagt så godt merke til han, før denne innspillingen på Pedro Costas Clean Feed-selskap – så måtte han til Portugal før man la merke til han.
Pavone er en gnistrende god bassist, og med seg i denne trioen har han to av de mest interessante jazzmusikerne på jazzkartet i dag. Matt Mitchell har en del Cecil Taylor i seg, em også mye Thelonious Monk. Vi har hørt han før med såpass forskjellige jazzutøvere som Dave Douglas, Tim Berne, Rudresh Mahanthappa, Tineke Postma, Darius Jones og Ralph Alessi, men mest kjent er han vel kanskje for sin medvirkning i bandet Claudia Quintet.
Uansett, så er han en gnistrende god pianist, med bortimot fullkommen teknikk, kreativitet og evne til å kommunisere nesten på et høyere plan.
Trommeslageren Tyshawn Sorey, har de senere årene blitt en av de mest brukte trommeslagerne i USA. Han er en racer bak trommene, og de som hørte hans duokonsert med Misha Mengelberg i Molde for noen år siden, vil aldri glemme det.
Sammen lager da en svært intens musikk, hvor alle tre bidrar like mye – hele veien. Det syder og koker fra start til mål, og selv om musikken kan karakteriseres som fri, så er det en dyp forståelse musikerne imellom som fascinerer. Kommunikasjonen er nærmest total, og de tre får strekke ut der de føler for det, og jobbe tett sammen i andre partier.
Dette er blitt en strålende og energigivende innspilling, som kommer til å surre på min spiller lenge.
Jan Granlie
Mario Pavone (b), Matt Mitchell (p), Tyshawn Sorey (dr)
