Den norske trompeteren Mathias Eick, begynner å bli «varm i trøya» i katalogen til det tyske plateselskapet ECM. Lullaby er hans sjette album i eget navn på selskapet, og i tillegg har han medvirket på plater med blant andre Iro Haarla, Manu Katché, Sinikka Langeland og Benjamin Lackner, som det nettopp er kommet en ny utgivelse med på selskapet.
På Lullaby samarbeider Eick med den estiske pianisten Kristjan Randalu, som også er godt kjent fra ECM-katalogen, Ole Morten Vågan på bass, og Hans Hulbækmo på trommer. Albumet er innspilt i Rainbow Studio i Oslo i januar 2024, og alle de åtte komposisjonene er gjort av Eick.
Det jeg alltid har syntes har vært spesielt med Eiks trompetspill, særlig på hans ECM-utgivelser, er at han nesten har hatt et «klassisk» uttrykk i hornet. Men denne gangen synes jeg han beveger seg mot mer «følsomme» trompetere, som for eksempel Arve Henriksen. Det kan hende at det har sin årsak i at låtene på Lullaby er mer «nedpå» enn de bandene vi har hørt han med tidligere. Og i åpningssporet «September» kommer dette spesielt godt fram. Deretter følger tittelsporet «Lullaby», hvor det klare og, til dels, klassiske trompetuttrykket, kommer godt fram. Men med en ørliten vibrato som kler spillet. Dette er en nydelig ballade, før vi får «Partisan», som mer enn gjerne kan være en slags kampsang. I den første låten, og i denne synes jeg bandet fungerer spesielt godt. Og pianospillet til Randalu og bassen til Vågan legger seg perfekt under trompetspillet på en fin måte, sammen med et litt overraskende, dempet trommespill. En nydelig låt!
«My Love» åpner med Randalus fine pianospill i en nydelig sak, som er i mid-tempo. Pianointroen kunne (nesten) vært gjort av Keith Jarrett (uten «stemmepålegg»), og utvikler seg fint i hans solo som blomstrer, før Eick kommer inn i en solo hvor han holder seg godt «nedpå», men hvor trompetspillet forlenger Randalus fine spill. Og bak ligger Vågan og Hulbækmo med fint spill.
«May» fortsetter litt i samme landskap, og er en fin fortsettelse på «My Love» med strålende spill over hele linja, og trompetspillet er fremragende over et like fint komp, før vi får «Hope», en vakker ballade, hvor trompetspillet nesten blir magisk. Og forståelsen mellom Eick og Randalu er nesten sømløs. De forstår hverandre hele vegen, og med Vågan og Hulbækmo som «bisittere», blir dette storslagent. Her er Eick også inne med litt nennsomt keyboards som ikke forstyrrer, men heller forsterker pianosekvensen, før han er tilbake med sitt nydelige trompetspill.
I «Free» får vi noe som kan virke som en vokal klage i starten fra Eick (det er ikke godt å høre om det er vokal eller trompet, for av og til går disse elementene nesten i ett). Vågan legger seg frampå med sitt bass-spill sammen med Hulbækmos lekne trommer, mens Randalu legger inn små «kommentarer» på piano. Det føles som om dette er en frihetslåt, hvor musikerne puster lettet ut, etter en lengre tid i fangenskap, hvor Eicks vokal (eller trompet) svever over Vågans bass på en fin måte, før de avslutter med den fine «Vejle (for Geir)», som starter som nok en ballade, eller godnatt-sang, men som endrer seg etter hvert, og vi får ingen idé om å gå til sengs etter denne, og det hele er fremført på strålende vis av de fire utmerkede musikerne. Utover i låten får jeg nesten en følelse noe av det Jarrett/Garbarek-kvartetten gjorde live, og trommespillet til Hulbækmo går tett på hvordan Jon Christensen spilte med dette bandet.
Det er noe veldig norsk over trompetspillet til Eick. Det er mange trompetere i landet som har lagt seg i det samme landskapet de senere årene, etter at Nils Petter Molvær og Arve Henriksen startet «den norske trompetbølgen». Men det er ikke så mange som leverer like fint og følsomt spill som Eick. Låtene på denne platen er kanskje litt like i uttrykk og oppbygging, men selv om musikken er mer lyrisk enn på flere av Eicks tidligere utgivelser, er dette nydelig musikk, med et band som passer Eicks spill og komposisjoner på en utmerket måte.
Hele vegen synes jeg det passer perfekt med bassen litt langt framme i lydbildet, for man kan aldri få for mye av Vågans utmerkede spill. Han er en bassist som alltid løfter de prosjektene han medvirker i til nye høgder. Jeg kunne kanskje tenkt meg en og annen trommesolo fra Hulbækmo, men man kan ikke få alt på en slik utgivelse.
Dette er blitt en ytterst vakker utgivelse fra den gode trompeteren og hans «hold». Og for den som skal besøke en og annen jazzfestival i sommer, kommer man, garantert, til å møte denne kvartetten. Jeg håper jeg får anledning til det.
Jan Granlie
Mathias Eick (trumpet, voice, keyboards), Kristjan Randalu (piano), Ole Morteen Vågan (double bass), Hans Hulbækmo (drums)
