Vi har tidligere skrevet positivt om den danske saksofonisten Mette Rasmussen, som nå er bosatt i Trondheim, men med hele verden som arbeidsplass. Hun var tidligere en drivkraft i trioen Dina kompisars kompisar, som jeg har hørt levere noen av de tøffeste musikalske opplevelsene for undertegnede på et par festivaler.
Nå er kompisgjengen fra Trondheim gått hver til sitt, og Rasmussen er blitt en reisende i fritt improvisert musikk.
En av de hun har funnet tonen med, er trommeslageren Chris Corsano, som hun har turnert med, bl.a. i USA.
«All The Ghosts at Once» er innspilt av Max Johnson på Ibeam i Brooklyn i oktober 2013, altså ennå mens Rasmussen spilte med sine skandinaviske kompiser. Ni låter, som alle er improvisert fram der og da.
Jeg blir alltid overrasket over hvor mye energi og vitalitet som kommer ut av kroppen til unge Rasmussen. Her trakterer hun kun altsaksofon, men det er hele veien med en enorm energi og et trøkk nesten savner sidestykke siden Albert Ayler regjerte på jazzscenen.
Og det er mye Ayler i spillet hennes. Tonen er rå og tøff, og improvisasjonene ligger godt innenfor det Aylerske.
Chris Corsano blir innimellom nesten en statist i sammenhengen. Men lar man Rasmussen rase litt i fred, og bruker litt tid på å konsentrere seg om hva som skjer i «kjøkkenavdelingen», så oppdager man at man her har en herre som aspirerer til å entre seierspallen i idrettsgrenen energisk tromming. Han ligger tett på Paal Nilssen-Loves måte å angripe trommene på. Og det er det han gjør. Han angriper fra alle kanter og possisjoner. Når Rasmussen tar seg en pustepause, så er han raskt frampå med noen voldsomme energiutladninger.
Sammen er de to dynamitt! Eller egentlig ikke. Dynamitt er for svakt. Vi snakker kraftigere skyts når denne duoen slipper løs. Og de passer utrolig bra sammen . De er gode til å lytte til hverandre. De utfordrer hverandre og inviterer til duell, nesten hele veien, og lytteren har ikke sjans til å bli stående på utsiden og lytte med et halvt øre.
Nå er det ikke slik, at de «peiser på som ville hester» hele veien. Innimellom går det svært stille for seg, men allikevel opplever man intensiteten i det de gjør som noe helt særegent.
Her blir man ikke invitert inn, man blir tvunget til å engasjere seg, der de to kaster seg rundt og lager vanvittig bra musikk sammen.
Dette er to musikere vi skal følge nøye i årene framover, for dette kan bli de to nye, store jazznavna!
Jan Granlie
Mette Rasmussen (as), Chris Corsano (dr)
