Den nederlandske pianisten Michiel Braam, har de senere årene vært en av de mer spennende musikere innenfor den nederlandske jazzscenen. Han har ledet flere spennende prosjekter, blant annet det tøffe storbandet Bik Bent Braam, men det er nok kanskje som solopianist vi liker ham best.
Nå har han gjort plate på det Budapestbaserte selskapet BMC, en institusjon i Budapest som både driver klubb og selskap. Platen er innspilt på BMC’s Opus Jazz Club den 9. desember i 2015, og vi får 10 spennende partier solopiano.
Når man setter på platen første gang, så får man unektelig en følelse av Keith Jarrett og hans mange soloplater, men på «Gloomy Sunday» får vi mer ekspressiv musikk og kanskje også mer spenning enn på en del av Jarretts soloplater.
Alølerede i åpningssporet, «Open Espresso» swinger det upåklagelig, samtidig som Braam utfolder seg friskt innenfor den friere delen av musikken. En strålende åpning! På tredjesporet, «The Man I Love», får vi høre hvordan denne Gerswin-standarden kan utnyttes og videreføres, og her synes jeg han tar Jarrett til et høyere nivå. Det er morsomt, det swinger og hans teknikk er strålende.
I hans egen «Pit Stop Ball Ad», ruller og går det, nesten som en ragtimepianist, men med det moderne uttrykket godt inne, før han swinger seg over i Jan Gerard Palms morsomme «Eliza», og hele veien er det strålende, og gjort akkurat såpass på kanten at det fungerer.
Og slik fortsetter det. Det meste går i ett, uten pause mellom låtene, og standardene kombineres på en fin måte med hans egne improviserte originaler.
Vi får Rezsó Seress’ fine «Gloomy Sunday» i en nydelig, og spesiell versjon som kombineres fint med hans egen «Opus Search», før vi får Eubie Blakes kjente «Memories of You», også i en helt egen versjon, hvor respekten for Blakes melodi hele tiden ligger under, mens pianospillet beveger seg ut og inn av melodien som den naturligste ting i verden.
Så avrundes denne konserten med Braams egen «Cuba, North Rhine Westphalia», en låt med mye historie i seg, og som han gjør på en morsom måte.
Michiel Braam er en strålende pianist, som har den totale kontroll på teknikken, samtidig som han har mye av den galskapen og humoren, som i mange år kjennetegnet den nederlandske jazzen (Micha Mengelberg, ICP, Willem Breuker, Han Bennink, Sean Bergin etc.). Og han klarer å gjøre en solokonsert til noe helt særeget, og langtfra så høytidelig som enkelte andre solopianister. Det er tydelig at han har det like morsomt som oss lyttere, og kommunikasjonen mellom musiker og publikum er vel kanskje noe av det viktigste innenfor denne musikkstilen.
En strålende, morsom og vitaliserende soloplate!
Jan Granlie
Michiel Braam (p)
