Noe av den mest originale og morsomste musikken som har kommet til salt-peanuts.eu det siste året, kommer fra plateselskapet BMC i Budapest. Her har de driftige eierne i løpet av de senere årene kommet opp med en rekke plater med original og spennende musikk i skjæringspunktet mellom jazz og den hjemlige folkemusikken, som har overrasket, gledet og vært inspirerende.
På spilleren nå, surrer saksofonisten Michály Dresch, cimbalon-spilleren Miklós Likács, bassisten Hock Ernõ og trommeslageren István Baló sin plate «Zea», hvor de har fått assistanse av den amerikanske saksofonisten Chris Potter på en konsert i selskapets egen jazzklubb.
Mesteparten av musikken er gjort av Dresch, med unntak av tittelsporet «Zea» og «Free», som Chris Potter står ansvarlig for, og åpningssporet «Togo», som den salige trommeslageren Ed Blackwell står bak.
Grunnen til at de har fått med Potter i dette prosjektet, er muligens at hans «bedre halvdel» kommer fra Ungarn, og at han muligens har vært på ferie hos «svigers» eller noe, og det synes jeg de andre musikerne og plateselskapet skal være glade for. For Potter bidrar med fantastisk fint spill på denne platen, og langt med energisk enn mange av de prosjektene han vanligvis bidrar i.
Førstelåta, «Togo», husker vi godt fra konserten i Molde hvor det norske bandet Tamma spilte med Blackwell og Don Cherry, og er en, i utgangspunktet, litt afrikansk låt, men som hertrekkes nordover til Budapest. Og i det de beveger seg inn i temaet, helt mot slutten, så løfter platen seg kraftig.
Og slik forsetter det. Det er hele veien spennende musikk vi aldri har hørt lignende før, spesielt ved bruk av cimbalom som et viktig instrument. Musikken er tidvis lyrisk og folkemusikkpreget, men med Potter på laget, så trekkes også den amerikanske jazzen inn i det hele, og de fem skaper strålende vakker musikk vi lenge kommer til å kose oss med.
Spesielt fint synes jeg det blir når Potter trekker fram bassklarinetten, som i andresporet «Zea». Men også i de låtene som kapellmester Dresch har skrevet, får vi spennende musikk som ligger et godt stykke fra det vi vanligvis hører her oppe i nord. Det er innimellom en slags frijazz med folkemusikkelementer som jeg godt kan like, samtidig som Potter «raser» avgårde med strålende saksofon- og bassklarinettspill.
Nå er det synd at BMC har såpass liten distribusjon i Nord-Europa, for mange av de platene som kommer herfra er av ypperste kvalitet, som folket i Skandinavia vil ha stor glede av. Hører dere, festivalsjefer?
Jan Granlie
Michály Dresch (ts, ss, fuhun), Chris Potter (ts, bcl), Miklós Likács (cimbalon), Hock Ernõ (b), István Baló (dr)
