Å kalle platen til et nytt band for «Sammensurium», kan kanskje tyde på at musikerne ikke helt vet hvilken vei de skal gå med innspillingen, eller at de selv mener at musikken er et sammensurium av forskjellige ting man har latt seg inspirere av, og som kommer ut som den selv vil, uten at musikerne helt har kontroll på det.
Men etter å ha hørt gjennom platen noen ganger, får jeg i stedet følelsen av at pianisten Morten Pedersens komposisjoner blir fremført akkurat slik som komponisten hadde tenkt.
Med seg i bandet har Pedersen med musikere som de senere årene har vært en viktig kjerne i plateselskapet Barefoots indre krets. Vi hører trommeslageren Håkon Berre, trompeter Thomasz Dabrowski, saksofonist Francesco Bigoni og bassist Johannes Nästesjö.
Og selv om de åtte komposisjonene/strekkene har rot i det fritt improviserte, så er det mye mer struktur på denne musikken enn mye av den avant-garden vi hører i dag. For her starter det med røttene tilbake til New Yorks loftsjazz, samtidig som jeg føler duoen Bobby Bradford og John Carter svever over vannene. Litt annerledes blir det i den neddempede «Jubas», som er en fin ballade, med lekende trommer og et distinkt pianospill under fabulerende trompet- og klarinett.
I «Odacinummocni» er man tilbake til New Yorks 60-tall, også dette en litt neddempet sak, hvor musikerne følger hverandre tett. Her kan man gjerne fremheve det strålende og litt Monk-aktige pianospillet til Pedersen, som er lyst og vennlig, over et flott og tungt bass-spill og Berres karakteristiske trommer.
Og slik fortsetter det i «Zaja», «Kitchen», «Dumbo», «KB14» og «Itzi», og hele veien er dette relativt snill musikk. Riktignok «kliner» de til innimellom, men alt er gjort med Pedersens godkjennelse.
«Sammensurium» er rett og slett blitt en fin plate med relativt frittgående musikk fra fem musikere som har tradisjonen inne, og som gir oss gode minner om musikken som kom på en del mindre selskaper i USA på 60- og 70-tallet. Alle musikerne gjør fine innsatser, med de to blåserne som to dyktige kommuniserende musikere, over et komp som leker seg på samme måte som vi husker Henry Grimes og Ed Blackwell. Og som kapellmester og kontrollorgan, får vi strålende spill av Morten Pedersen.
Hvis det er noen som husker det utmerkede, norske bandet, Ny Bris, fra mange år tilbake, så kan mye av musikken her minne litt om bandet som herjet norske jazzklubber for snart en generasjon siden. Riktignok finner vi ikke så mange «Carla Bley-spor» her, men tilnærmingen til musikken og blåserne får meg til å tenke i de baner. Innimellom legger de seg også på impro-sporet, noe de gjør på en fremragende måte, og viser at de også er inneforstått med den historien. En fin innspilling som varmer!
Jan Granlie
Morten Pedersen (p), Tomasz Dabrowski (tp), Francesco Bigoni (s, cl), Johannes Nästesjö (b), Håkon Berre (dr)
