Saksofonisten Nicolas Massons musikalske vennskap med pianisten Colin Vallon, bassisten Patrice Moret og trommeslageren Lionel Friedli går omtrent 20 år tilbake. I løpet av disse årene har de fire utviklet tette musikalsk bånd, slik det kommer fram på Renaissance, jvartettens andre utgivelse på ECM etter Travelers som kom i 2018.
Platen består av 10 komposisjoner av Masson, pluss én kollektiv improvisasjon, og utgivelsen er innspilt i i Studios La Buissonne i Sør-Frankrike i november 2023.
Plateselskapet ECM har gjennom hele karrieren satt nye standarder for hvordan en del av den nye jazzen skal spilles, innspilles og låte, alt styrt etter Manfred Eichers hode. Det har ved flere tilfeller vært positivt for musikken, men innimellom blir musikken som utgis av selskapet litt for «følsomt» og tidvis litt for «tannløst».
På denne utgivelsen får vi musikk som, i utgangspunktet, plasserer seg fint inn i ECM-estetikken. Masson åpner med helt ok sopransaksofonspill over piano og de andre musikerne, i et lyrisk landskap, hvor man nesten får en mistanke om at musikken er laget for å utgis på det tyske plateselskapet.
Etter hvert føler jeg at de fire forsøker å gjøre musikken mer personlig, men de havner veldig fort inn i et landskap hvor vi tidligere har hørt utmerkede musikere som Jan Garbarek og Keith Jarrett. Og nettopp disse to dukker av og til innom i noen av de fineste balladene, så som tittelsporet og tredjesporet «Anemona».
Masson har mange likhetstrekk med Garbarek i spillet sitt, særlig kommer dette fram i sopransaksofonspillet. Og med det som basis får, i alle fall, alle ECM-frelste sitt. Og hele vergen gjennom er musikken vakker og nedpå. Min favoritt tror jeg må bli «Subversive Dreamers», hvor det er litt mer energi i bandet, men det er mange fine stunder i løpet av disse drøyt 50 minuttene. Men jeg skulle helst ønsket meg mer originalitet i spillet, og at de ikke la seg så tett på den estetikken som har gjort ECM til et ikke like interessant plateselskap de senere årene. For dette er musikere som helt sikkert kan lage adskillig mer personlig og energisk musikk.
Jan Granlie
Nicolas Masson (soprano saxophone, tenor saxophone), Collin Vallon (piano), Patrice Moret (double bass), Lionel Friedli (drums)
