Njål Ølnes er kanskje ikke av de mest kjente spillerne som kommer fra Sogndal. Men som en som ikke leverer sine bidrag med føtter og bein, har Ølnes gjennom sitt virke som lærer for nye generasjoner, og som utforsker av lydmessig, sonologisk praksis, levert vektigere bidrag til skaping av kunst enn de fleste andre spillere fra Sogndal. Men også som saksofonisk utøver har han satt spor, i det minste for de som har fulgt med i norsk jazz gjennom de siste tjuefem årene. De som husker band som Dingobats, BMX og African Pepperbirds, husker også Ølnes som en kraftfull utøver av dansende jazzmusikk.
Ole Fredrik Norbye er tjue år yngre enn Ølnes, og er kanskje ikke fullt så godt kjent i den opplyste jazz-allmennheten. Men også pianisten Norbye har et langt virke som jazzpedagog og foredragsholder, ikke bare om jazz og kreativ improvisasjon, men også om kulturbasert organisasjonsutvikling.
Nå har de to lærerkollegene på NLA Høgskolen i Oslo kommet ut av prøverommet etter et utall timer, hver for seg og sammen, med utprøving og lydmessig utforsking. Resultatet av disse øvelsene kommer fram i albumet Bird Food, utgitt på en ny label etablert av de to, Sisik platelag.
Og det er fuglesang og andre tema knyttet til den avianske verden som er utgangspunktet for albumet. Fuglesang har alltid fascinert musikere, antakeligvis helt fra tidenes begynnelse, da Gorg satt ved leirbålet og hadde den aller første samtalen med en syngende spurvefugl.
I alt blir vi presentert for fjorten samtalende miniatyrer, der klassiske idealer om koherens og sangbarhet smelter sammen med jazzens forventninger om improvisasjon som skal ha en uforutsigbar ‘edgyness’ som er forståelig og logisk … i ettertid. Det intime formatet, det uanstrengte kammermusikalske preget, gjør dette albumet til en liten perle.
Det kontrapunktiske samspillet, av og til underbygget av Norbyes venstrehånds ‘walking bass’, gjør det lett å tenke på sporene som fuger, selv om det ikke alltid faller sammen med alle de klassiske, barokke kravene til hva en fuge – flukt – er. Ordet ble – og blir fortsatt – brukt som en kompositorisk stilbetegnelse, der stemmene i deres innfløkte samspill, jakter på hverandre, flykter fra hverandre, kommenterer og aksentuerer hverandre, flyr om hverandre.
Med albumets tema er det lett å se for seg musikken som fuglenes felles lek om våren som kommer ganske snart. Det vidunderlige miraklet er at en fugleflokk sammen kan skape inntrykket av å være en stor organisme. Hvert eneste samvirke i flokken er fra en fugl til den nærmeste naboen. Men allikevel framtrer flokken som et levende, dansende hele. Som fuglene i denne flokken, lytter Ølnes og Norbye høylytt på hverandre, med tilsvar og reaksjoner som er åpne, og lett fattelige. Men ikke lettfattelige.
Slike tanker vekker denne musikken lett. Det er dette som er de egentlige naturtonene, tonene fra naturen, tonene til naturen. Vi får seks låter de har hentet fra andre fugleorienterte musikkskapere, to av Ornette Coleman, «Humpty Dumpty» (1960) og «Bird Food» (1959), Keith Jarretts «Roussillon» (1972) og «Coral» (c. 1972), Steve Swallows «Falling Grace» (1966) og Dave Hollands «Four Winds» (1972). De angitte årstallene er en omtrentlig angivelse av når de kom til. De øvrige sporene er Ølnes’ og Norbyes egne komposisjoner. Med (nesten) ett unntak, låta «Nesting Near This» er en allusjon, men ingen parafrase, til en jazzstandard. Hvilken? Lytt!
Det er noe ved denne plata som vekker minnet om Håkon Kornstads og Håvard Wiiks snart tjue år gamle album The Bad and the Beautiful. Men tankene går også lett til Jimmy Giuffres særmerkte og kontrapunktiske kammermusikk, både med gitar/bass-trioen med Jim Hall, og trioen med Paul Bley og Steve Swallow. Giuffre kalte dette ‘folk jazz’, og kanskje er det det dette albumet er, folkejazz, jazz for folket!
Johan Hauknes
Ole Fredrik Norbye (piano), Njål Ølnes (tenor saxophone)
