Plateselskapet BMC i Budapest, er en interessant gjeng. Opp gjennom årene har de utgitt en rekke spennende, og ikke minst ukjente konstellasjoner (i alle fall for oss her oppe i nord). Ofte er det lokale eller nasjonale musikere som får prøvd seg med utenlandske «stjerner».
I Ozone Acoustyle Quartet møter vi den franske saksofonisten Christophe Monniot, sammen med pianisten og keyboardisten Emil Spányi, bassisten Mátyás Szandai og trommeslageren Joe Quitzke i ni låter, hvorav sju er gjort av Monniot, en av Spányi og en, sistelåta «Greensleves» er tradisjonell.
Og det er overraskende frisk spill som leveres på denne innspillingen. Det er tydelig at de fire hadde funnet hverandre under innspillingen i BMCs egen jazzklubb, Opus den 29. november 2014.
Vi møter en strålende opplagt Monniot, som har en fin tone i saksofonene. Den er fyldig, enten han spiller sopran- eller tenorsaksofon, pianisten Spányi, har full kontroll og spiller ytterst virilt. Bassisten Mátyás Szandai har fin tone og god teknikk, og trommeslageren Joe Quitzke leverer fint ensemblespill og gode (og heldigvis korte) trommesoloer.
Musikken er moderne, men det swinger upåklagelig hele veien. De «lokale» musikerne er med på å tilføre den franske musikken en orientalsk snert som fungerer, og det hele er bare glede.
Monniot skriver fine låter, som passer perfekt sammen med de «lokale» musikerne.
Vi får en slags suite over fire deler, som må sies å være «hovedverket» på platen, og de to første sporene «Grace» og «Anthology», legger opp til at suiten er noe man kan glede seg til. I «Anthology» får vi for øvrig en strålende saksofonsolo av Monniot som nesten er verdt hele inngangsbilletten. Det er tydelig at franskmannen har lyttet mye på John Coltrane, for nærmere er det nesten ikke mulig å komme uten at det skal kalles en kopi.
Suiten «Du Vent Dans Les Voiles» («Vind i seilene»), starter nede, men bygger seg kraftig opp mot andresatsen, hvor alle fire sparker solid fra. Her viser Monniot at han er en tekniker av rang, og de andre musikerne har mer enn nok med å holde følge. Men de klarer det og følger franskmannen helt til målstreken.
Tredjesatsen er mer ettertenksom, men med mye Coltrane-inspirasjon. Her viser også Spáni nesten Mc CoyTynersk teknikk, og det hele er strålende utført. I fjerdesatsen tar de det igjen litt ned, men uten at intensiteten uteblir. Og hele veien swinger det upåklagelig. En flott suite!
Så følger «Yo-Yo», en ballade det bare er så vidt Monniot klarer å holde på bakken. Det virker som han har lyst til å «fleske til» hele veien, noe som gjør at låten blir intens og fin.
«The Fifth Seal» er gjort av Spányi, hvor han får briljere med fint pianospill i åpningen. Her virker det som den franske saksofonisten ikke er helt forberedt, for hans sopransaksofonspill virker litt lite gjennomtenkt. Men det låter helt ok, før de nesten umerkelig glir over i «Greensleves», som Coltrane har gjort noen vidunderlige versjoner av. Her får vi litt «trangt» sopransaksofonspill av Monniot, som ikke når opp til knærne på Coltrane, men det skal jo også en del til for å nå opp dit.
Men den fungerer fint som avslutning på en overraskende vital og sprelsk innspilling i Coltranes ånd, fra fire musikere jeg gjerne hører mer til.
Jan Granlie
Cristophe Monniot (s), Emil Spáyi (p, keys), Mátyás Szandai (b), Joe Quitzke (dr)
