Gitaristen Romain Pilon kommer fra Grenoble i Frankrike, og studerte først med lokale lærere. I 1998 mottok han et stipend for å studere ved Berklee College Of Music i Boston, Massachusetts. Mens han studerte ved Berklee fra 1999 til 2002, mottok han tre priser for sitt eksepsjonelle talent. I sitt siste semester ved Berklee ble han valgt ut blant mer enn 1000 studenter til å representere Berklee sin gitaravdeling ved å åpne for gitaristen Pat Metheny. Mens han fortsatt var i Boston, var han med på trompetisten Christian Scotts første album. Han delte også scenen med Warren Wolf, Esperanza Spalding, Lionel Loueke med flere.
I 2003 flyttet han til Paris og startet sitt eget band med noen av de mest lovende talentene i den franske jazzscenen. Han ga ut to album med denne gruppen. Det første av disse albumene, The Romain Pilon/David Prez, kom i 2005 på Fresh Sound New Talent. Debutalbumet ble beskrevet som en «åpenbaring» av Jazz Magazine. Det andre albumet, II, kom ut i 2008, og ble også svært godt mottatt av pressen i Frankrike. I 2009 var han med å starte kunstnerkollektivet «Paris Jazz Underground» med David Prez og Sandro Zerafa.
Siden da har han spilt med «alle» både i Frankrike og internasjonalt, uten at han hittil har fått et stort navn her oppe i nord. Men det kan kanskje hans nye utgivelse gjøre noe med.
Etter hans forrige utgivelse Falling Grace, hvor han utforsket standardlåter i trio med trommeslager Jeff Ballard, åpner han nye musikalske horisonter med Open Roads, et album som viser frem talentene hans som komponist. Her møter vi han sammen med bassisten Orlando le Fleming og trommeslageren Mark Whitfield, Jr. som blir utvidet med den belgiske trompeteren Jean-Paul Estiévenart og den franske vibrafonisten Alexis Valet. I presseskrivet skriver man at vi får en musikk som ligger et sted mellom «den eventyrlystne ånden til Blue Note-albumene fra den store epoken og en mer moderne ECM-lignende lyd, med innflytelse fra både Pat Metheny og Kenny Wheeler», og vi får åtte komposisjoner av Pilon, innspilt i Studio de Meudon i Paris den 29. og 30, mai 2024.
Det har kommet en rekke plateinnspillinger de senere årene hvor man kan høre, nesten, fra første tone at man har hentet inspirasjoner fra innspillinger som er gjort de siste 20 til 30 årene. Og i åpningssporet, «Open Roads» er det gjestetrompeteren Jean-Paul Estiévenart som er den førende musikeren, og det er umulig å ikke sammenligne med Kenny Wheeler. Det er, for så vidt, ikke noe galt i det, for Kenny Wheeler var en utmerket trompeter. Men jeg blir litt frustrert når musikken blir liggende så tett på «forbildet» som tilfellet er her. Jeg tenker: Hvor er nyskapingen, det personlige og det spennende. For selv om denne gjengen avleverer en fin åpning, så lar jeg meg ikke begeistre altfor mye over musikk som er gjort i mange konstellasjoner tidligere. Men ros til utmerkede musikere, med de to gjestene i front, og med et gitarspill som ligger tett på den «tidligere» ECM-estetikken og med fint trommespill.
Og selv om Pilon skrivet fine komposisjoner, så føler jeg at jeg har hlrt musikken før. En vibrafonist som høres ut som en yngre utgave av Gary Burton, en bassist som kunne gått inn i de fleste ECM-innspillingene fra 1980 og 1990-tallet (kanskje med unntak av Keith Jarretts og Jan Garbareks prosjekter). Jeg er overbevist om at dette er en utgivelse jeg ville ha «digget» i studietiden på slutten av 1970-tallet og begynnelsen på 1980-tallet, da Kenny Wheeler, Gary Burton og Pat Metheny virkelig slo gjennom på ECM. Men i dag vil jeg gjerne ha musikk med særpreg, og som ikke er en slags «Husker du» fra studietiden.
Det er ingen tvil om at vi har med dyktige musikere å gjøre. Pilon er en god gitarist og komponist, som jeg er overbevist om at har Pat Metheny komplett i samlingen. Han har en god trio, hvor Le Flemmings bass-spill er solid hele vegen og hvor Whitfield jr. spiller lyttende og fint, og hvor de har med to utmerkede gjester.
Jeg har sammenlignet musikken med det Kenny Wheeler, Gary Burton og Pat Metheny gjorde på ECM i en periode. Og om man hadde satt de tre i samme band med en god bassist og en drivende dyktig trommeslager, hadde vi fått et ECM-superband, et band som ville toppet en hver festival-plakat på den tiden. Men å høre omtrent det samme bandet i dag, blir nok dessverre ikke like interessant, selv om musikerne har laget sin versjon av det drømmebandet som aldri ble satt sammen. En av komposisjonene på platen heter «Thirty Years Ago», og det er akkurat slik det høres ut.
Vel gjennomført, og en plate som de som lyttet til de tre forannevnte idoler på små studenthybler for en del år siden, og som fremdeles putter de tre sine plater på spilleren, vil elske.
Jan Granlie
Roman Pilon (guitar), Orlando le Fleming (double bass), Mark Whitfield, Jr. (drums), Jean-Paul Estiévenart (trumpet), Alexis Valet (vibraphone)
