Den franske kontrabassisten Ronan Courty kommer opprinnelig fra Nantes. Han begynte å studere bass i 2004 ved Conservatoire Supérieur de Paris i avdelingen for jazz og improvisert musikk, og utviklet vokabularet sitt gjennom flere masterklasser med utmerkede mjusikere som Barry Guy, Archie Shepp, Bruno Chevillon og Ran Blake. Det var i undervisningen i Generative Improvisation ledet av Alexandros Markéas og Vincent Lê Quang at han foredlet bass-språket sitt med tanke på klang, pulsering og akustisk kopiering av elektroniske lyder, som han utviklet videre som medlem av gruppen Cabaret Contemporain.
Han har også jobbet med flere franske musikere som Jeanne Cherhal, Néry, Mood, Arnaud Desplechin og sammen med Christophe Honoré har han jobbet med filmmusikk. I tillegg har han vært å høre i band som Actuum, Juke box, Tendimite og nylig med kvartetten No Tongues, som blant annet spilte på Uhørt!-serien: Jazz Migration på Nasjonal jazzscene i Oslo i 2019. Han har spilt i «hele» Europa, på Schimmel Art Center i New York, i Istanbul, i Philharmonie de Paris, og den senere tiden har han brukt på å forberede sitt første soloalbum, som nå er ute.
Her får vi to lengre komposisjoner/improvisasjoner, hvor han trakterer kontrabass, synthesizer og glass(!). Og han starter med det drøyt 18 minutter lange tittelsporet «Synesthesia», som starter relativt dystert med arco-bass krydret med litt forsiktig synthesizer. Og tidlig oppdager vi at dette er en bassist som gjerne vil fortelle oss historier. Og selv om han i starten beveger seg dypt nede i bassens «underliv». Synesthesia er, ifølge internettet, «når hjernen din dirigerer sensorisk informasjon gjennom flere ikke-relaterte sanser, noe som får deg til å oppleve mer enn én sans samtidig. Noen eksempler inkluderer smake på ord eller knytte farger til tall og bokstaver». Og ut fra mitt, enle ståsted er det en god tittel for det han serverer, i alle fall på denne første låten.
Etter hvert legger han på litt synth i bassen, og musikken utvikler seg til et fint «lydteppe» hvor bass og synth går fint sammen. Nå er det ikke så lenge siden jeg anmeldte Arild Andersens seneste soloplate Landloper på ECM. Og i førhold til Andersen beveger Courty seg i en helt annen retning, selv om det absolutt er likhetstrekk. Men der Andersens spill er «åpent» blir spillet til Courty mye «tettere», men allikevel svært interessant.
Andresporet, «Ideasthesia», fortsetter egentlig i samme retning som på den første låten. Også her er spillet dypt der nede, men med en anelse mer positivitet. Hans arco-spill sammen med fint synthesizerbruk, skaper en tett helhet hvor han i starten lager en slags «vamp» som går og går, og vi får en minimalistisk følelse, selv om musikken er «tett». Og hele vegen gjennom de nesten 18 minuttene låten varer, varierer han spillet med ytterst små endringer. Hele vegen spiller han den samme «vampen» i arco, med synthesizeren som støttespiller, og musikken beveger seg i et «spor» som for eksempel Phillip Glass gjerne kunne ha valgt.
Og «vampen» varer i drøyt 12 minutter, før det hele «flater» ut og en synth-vegg tar over, men med bassen som grunnelement, før han igjen «sager» seg videre lenger og lenger inn i elementene.
Dette er blitt en utgivelse mange bassister – og venner av godt bass-spill – garantert vil like å sette pris på. Courty er en spennende musiker som leverer solid bass- og synthesizer-spill gjennom disse to låtene, og selv om musikken på mange måter er minimalistisk, varierer den såpass at det aldri blir kjedelig eller intetsigende.
Jan Granlie
Ronan Courty (double bass, synthesizers, glass)
