Pianisten Satoko Fujii kommer fra Japan, og er, etter min mening, en av de tøffeste frijazzmusikerne på kloden per i dag. Hun forflyttet seg over havet i 1985, for å studere på Berklee, hvor hun var ferdig i 1985, da hun returnerte til Japan. Men der kunne hun jo ikke være. Så i 1993 satte hun igjen nesen mot USA, hvor hun studerte videre på New England Conservatory of Music fram til 1996. Så bar det over havet igjen, til Japan med sin ektemann, trompeteren Natsuki Tamura.
Men hun har ikke gitt slipp på USA, og den 15. november 2015, var hun i en kirke i Portland, sammen med husbonden og den amerikanske bassisten Joe Fonda, for å spille inn «Duet».
Joe Fonda er født i Amsterdam, New York av foreldre som begge spilte jazz. I ungdommen startet han, som så mange andre, med gitar, før han gikk over til bassgitar. Han studerte også på Berklee, hvor han startet å spille akustisk bass. Siden da har han vært en aktiv bassist innenfor den friere delen av det amerikanske jazzmiljøet, og han har gjort innspillinger med blant andre trompeteren Wadada Leo Smith.
På «Duet» får vi to lange komposisjoner. Den første har de kalt «Paul Bley», og er en hyllest til den avdøde pianisten som varer i hele 37 minutter og 10 sekunder, og det er ikke ett sekund for langt. Her får de to virkelig vist seg fram. Fujii utenpå og inni pianoet, som om det var Aki Takase, Eve Risser eller Cecil Taylor som holdt på, og Fonda med sin kraftfulle og flotte basslyd. Hele veien improviseres det og låta blir laget der og da. Det er ytterst kreativt og tøft. Fujii er en kraftfull pianist, som ikke legger noe imellom, og med Fonda som medsammensvoren, så blir dette fantastisk spennende og interessant. Vi kan, med litt godvilje, kjenne igjen Paul Bley i måten hun spoiller på, når hun oppholder seg ved de sorte og hvite tangentene, men siden hun opererer like ofte inni pianoet, så skaper hun noe helt eget, som er fascinerende og fint.
Og Fonda, som jeg mener har fått altfor lite oppmerksomhet opp gjennom årene, er en kraftfull bassist på linje med William Parker, selv om hans spillestil er mer europeisk enn Parkers.
I andrelåta, «JSN» har de også med Natsuki Tamura på trompet, og lydbildet blir et litt annet. Vi kjenner han best fra bandet Gato Libre, men han har også samarbeidet med Larry Ochs fra Rova Saxophone Quartet, den nederlandske pianisten Misha Mengelberg, saksofonisten Elliot Sharp, pianisten Paul Bley og en rekke japanske musikere.
På «JSN» er det han som åpner, med en litt tynn og sår intro, før «fruen» tar over ledelsen, sammen med Fondas bass. I Fujiis spill her føler jeg at Misha Mengelberg og Thelonious Monk svever over vannene. Men det er hele tiden særpreget til Fujii, sammen med Fondas kraftfulle bass som dominerer. Når Tamura kommer inn, sammen med Fondas fløyte, går musikken i en litt annen retning, uten at spenningen eller intensiteten forsvinner.
De tre musikernes spill er kraftig, musikken er kreativ, vakker, spennende og utfordrende, og jeg kan ikke forstå hvorfor disse musikerne ikke har fått plass på noen av jazzfestivalene i Norden de senere årene.
Men det er aldri for sent! Hvis de tre dukker opp på en av festivalene eller klubbene i din nærhet, er det bare å sikre seg en plass, for dette er noe av det mest spennende jeg har hørt på lang tid!
Jan Granlie
Satoko Fujii (p), Joe Fonda (b, fl), Natsuki Tamura (tp)
