I juli 1962, to år etter at noen sist hadde hørt noe fra saksofonisten Sonny Rollins, var han tilbake. Denne gang med et engasjement på klubben Village Gate i New York. Et langt engasjement, fra 3. til 29 juli, som Rollins skulle få 2000 dollar for å gjennomføre. Og hvem skulle han ha med seg? Jo, bassisten Bob Cranshaw, som skulle bli Rollins samarbeiodspartner i mange år etterpå og trommeslageren Billy Higgins, var det soleklare kompet. Og på kornett, den nye kometen Don Cherry.

Dette var første gang Rollins og Cherry spilte sammen, og resten hører historien til.

Under konsertene fra 27. juli til 30. juli (det er tydelig at engasjementet ble forlenget med en kveld) ble tapet, men det merkelige er at bare tre låter tidligere er blitt utgitt (under tittelen «Our Man in Jazz» på RCA Victor (LPM 2612).

De andre opptakene, som nå er samlet på seks CDer, har vært en hemmelighet på bootlegmarkedet. Noen har hatt denne «skatten» tilgjengelig i mange år, og de heldige av oss har hele tiden visst at dette kom til å bli utgitt i sin helhet en gang, mest sannsynlig etter Rollins død.

Men så dukket de plutselig opp. På selskapet Solar i Spania. Og vi som har hatt stor glede av denne musikken i lang tid, ble litt skuffet. Vår store hemmelighet var ikke løenger noen hemmelighet, og vi hadde en skatt som ikke lenger var noen skatt i samlingen.

Etter at Rollins hadde vært borte fra jazzscenen i ca. to år, var det stor spenning rundt hvordan han ville låte. Ville han ha vokst og funnet sin egen stil? Vard et den gode, gamle Rollins vi fikk høre? Hvordan ville han fungere sammen med Don Cherry?

Alle svarene blir grundig besvart allerede i første spor, en nesten 28 minutter lang versjon av Rollins egen «Oleo».

Man fikk ikke en selvsikker Rollins tilbake. Man fikk heller en urolig og søkende musiker. Ved å sette sammen be boperen Rollins med frijazzutforskeren Cherry, fikk man et helt nytt uttrykk, mye nærmere den musikken saksofonisten Ornette Coleman holdt på med på den tiden. Og kompet, med Cranshaw og Higgins, som begge var åpne for nye inntrykk, fungerer perfekt alle disse opptaksdagene.

Grunnen til at jeg sier at Rollins ikke var veldig selvsikker, er at mye av musikken går mye mer på Cherrys frijazzpremisser enn Rollins be bop-referanser.

Vi får servert en haug med perler fra kvartettens dager på Village Gate. På CD1 får vi opptak fra 27. og 28. juli og låtene «Oleo #1», «Doxy#1/Loved Walked In», «Dearly Beloved» og «Doxy #2», samt en utitulert låt.

CD2 (28. juli) innledes med en nydelig versjon av «Solitude», før vi får «Oleo #2», storslageren «St. Thomas» og «Home Sweet Home #1», mens tredjeCDen (28. juli) inneholder «Lover», en uidentifisert ballade, som på bootlegversjonen er kalt «Stay as Sweet as You Are» i selskap med «Alexander’s Ragtime Band» som går over i «Home Sweet Home #2». Deretter følger «Dearly Beloved» og «Oleo».

CD4 (29. juli) innledes med en utitulert låt, før Bud Powells «Tempus Fugit», som på bootlegen er kalt «Goodbye» overtar og vi får enda en uidentifisert låt.

CD5 (30. juli) inneholder tre uidentifiserte låter, mens sisteCDen (også 30. juli) åpner med nok en versjon av «Oleo #4» og Bert Kalmar og Harry Rubys «Three Little Words» som avslutning. På bootlegversjonen får vi også en ukjent låt som sistelåt i tillegg.

Hele veien er dette praktfull musikk, som det er en skam at RCA Victor ikke kjente sin besøkelsestid og utga mens de ennå hadde sjansen, og før stoffet lå åpent for utgivelse for hvem som helst.

Men Sonar i Spania gjorde det, og det skal de ha takk for. Jeg tror det er mange i gamle RCA som nå kan gremme seg, for hvis det er en gjenutgivelse som bør selges i bøtter og spann framover, så er det dette unike møtet mellom saksofongiganten Sonny Rollins og kornettmagikeren Don Cherry! Kjøpetvang!

Jan Granlie

Sonny Rollins (ts, Don Cherry (cor), Bob Cranshaw (b), Billy Higgins (dr)