Stefan Wistrand ble hekta på jazz tidlig på 1970-tallet, og begynte samtidig å spille saksofon. Først var han involvert i den daværende jazzrockscenen, men møtte snart frijazzen gjennom duoen han dannet på midten av 1970-tallet med trommeslageren Peter Olsen. I 1978 ga de ut albumet Duo på komponist Leo Nilssons plateselskap Studio Viarp. (Gjenutgitt i 2023 som Duo (1977) på Einnicken Records, som selvfølgelig ble anmeldt på salt peanuts*)
Gjennom 1980-tallet var han aktiv på den alternative rockescenen, og turnerte Sverige og Skandinavia og spilte inn tre album med rockegruppen Memento Mori. På 1990-tallet vendte han tilbake til jazz og improvisasjonsmusikk og var først hovedsakelig aktiv som leder av freejazzgruppen Nods Off, med Olsen, bassisten Stefan Larsson og gitaristen Daniel Berton. Nods Off har gitt ut fem CDer på Einnicken Records. Andre jazzmusikere som har vært medlemmer av Nods Off er trommis Erik Dahlbäck, bassist Tommy Skotte, trompetistene Tommy Adolfsson og Emil Strandberg.
I 1999 startet han, sammen med musiker Per Åhlund, musikerkollektivet og scenen Memento i Eskilstuna, som huste en gjeng av kreative musikere innen sjangrene elektronika, jazz, rock og improvisasjon. Wistrand startet flere prosjekter med unge musikere rundt århundreskiftet, som for eksempel jazzgruppen Blue Room Repository Ensemble, Memento Creative Orchestra, og frijazzbandene Fundamental Form og Two Sounds Ensemble. Sistnevnte, som var en duo med pianist Joakim Simonsson, har gitt ut to album Inversions (2004) og Fictions (2009). I 2002-2003 spilte var han solist på lydsporet til filmkomponisten Thomas Rydells filmer, blant annet til filmen Hot Dog.
I 2007 mottok han en ærespris fra Minnestiftelsen til den saksofonisten Börje Fredriksson «for betydelige prestasjoner innen jazz med tilknytning til (byen) Eskilstuna».
Senere har han utgitt en rekke plater, uten at vi her i Norge har lagt spesielt mye merke til saksofonisten. For vi har aldri opplevd han på scenen på noen av de svenske jazzfestivalene, eller sett noen andre av plateutgivelsene hans enn Duo (1977).
Det soloprosjektet vi nå får høre han i, ble startet under det første pandemiåret i 2020 da jazzscenene ble stengt. Denne plutselige endringen i rutinene ga Wistrand muligheten til ubetinget å starte et nytt prosjekt. Det førte til at han jobbet i et minimalistisk konsept med elektronikk og loops i hjemmestudioet. Spontane temaer og improvisasjoner møtte elektronisk omgivelser. Senere ba han noen av musikkvennene sine om å legge til «kommentarer» på noen av sporene.
Vi hører Wistrand på sopran- og tenorsaksofon, keyboards og loops, Johannes Rytzler på Fender Rhodes og synthesizer, Mattias Green på bass og Johan Carlsson på trommer, congas og perkusjon, og vi får åtte «strekk» komponert av Wistrand. Derfor blir det heller ingen typisk soloutgivelse, men en kollektiv utgivelse, hvor de «medbragte» musikerne er med på å bidra positivt til det fine resultatet.
De starter med «Glimpse», hvor tankene raskt går til John Coltrane, i en slags blanding av hens tidlige spill kombinert med et komp som (nesten) kunne vært på en av hans senere utgivelser. Her får vi Wistrand på sopransaksofon, og det er lett å høre at Wistrand har hørt mye på Coltrane. Men både synthesizeren og trommene, tar musikken inn i et nyere uttrykk, som har litt rock i seg, men som følger Wistrands sopransaksofonspill fint og «lett» til mål.
«Out of Reach» er mer svevende, og beveger seg mer inn i balladedelen av «jazzrocken». Også her med fint sopransaksofonspill over et litt massivt komp. Men med Wistrands åpne og fine sopransaksofonspill, blir dette en fin reise inn i noe «drømmende», før vi får «Dagvill», som starter med rocka trommer, og som (nesten) tar oss med inn i Miles Davis sine seneste prosjekter. Her har Wistrand plukket fram tenorsaksofonen, som har en relativt «lys» tone, men fremdeles med tyngde i «angrepet».
«Shelter» er nok en ballade med tenorsaksofonen i front, og er en fin sak hvor saksofonen nærmest «svever over landskapet på brede vinger». Her blir jeg sittende å vente på at noe spennende skal skje, men det virker nesten som om dette er en lang intro, kanskje til det neste sporet «Sweet Now», hvor den mer «moderne» synth- og keyboard-bakgrunnen legger frontlinjen åpen for sopransaksofonen. Også denne føles litt som en intro (nesten slik jeg ofte oppfatter Wayne Shorters spill), før vi får «Before Today», hvor (nesten) det samme synthspillet som vi fikk i åpningslåten, lager grunnlaget for saksofonspillet.
Her begynner jeg å tenke at de fleste låtene er bygget på samme «basis». Et tett keyboard- og synth-grunnlag sammen med trommer, som Wistrand legger seg på og improviserer rundt. Og spillet hans er ganske likt hele vegen, noe som gjør at låtene kan bli litt like. Jeg kunne godt ha tenkt meg et og annet soloutspill fra Wistrand, hvor han ikke behøvde å ha de andre med seg i bakgrunnen. Og at spillet hans var litt mindre forutsigbart.
I «Rise & Float» fortsetter det samme lydbildet, men her (som i tredjesporet) kommer Greens bass med, noe som gjør «bakgrunnen» enda tettere. Dette er en relativt enkel og optimistisk låt, hvor Wistrands tenorsaksofon fremdeles svever over den «tette» bakgrunnen. Så avrunder de med «May You Have», med orgel sammen med tenorsaksofonen i front. Det låter helt ok, og som avslutning fungerer den fint.
Dette er en helt ok utgivelse. Men jeg kunne veldig gjerne tenkt meg mer variasjon i komposisjoner og spill. I starten er musikken spennende, men etter hvert synes jeg det beveger seg litt for mye på «repeat». Og så kunne jeg veldig godt tenkt meg et «råere» og «tøffere» spill fra kapellmesteren.
Jan Granlie
Stefan Wistrand (soprano saxophone, tenor saxophone, keyboards, loops), Johannes Rytzler (Fender Rhodes, synthesizer), Mattias Green (bass), Johan Carlsson (drums, congas, perussion)
