Chicagosaksofonisten Steve Coleman er nok mest kjent for sin involvering i den såkalte M-Base-bevegelsen, hvor han debuterte sammen med bl.a. Cassandra Wilson mede platen «Motherland Pulse» (JMT, 1985). Etter det har han vært en svært aktiv musikant, og de senere årene har han hatt tilhold i Henry Threadgills plateselskap PI Recordings.
På «Synovial Joints» er han ute med sitt storband, Council of Balance, som gir oss 10 låter fra Colemans hode. Han har både komponert og arrangert låtene for et ensemble på ikke mindre enn 21 musikere.
Når jeg sier at dette er hans storband, så låter det temmelig annerledes enn et streit storband. Dette er mer et stort band, for avstanden til Ellington, Basie og andre storband er for stor til at dette skal regnes inn i samme kategorien.
Da er det nok bedre å se mot det tidligere Vienna Art Orchestra, eller noen av Anthony Braxtons større prosjekter, hvis man absolutt skal sette det i noen bås.
Fire av låtene inngår i Colemans «Synovial Joints (suite)», uten at det skiller seg spesielt ut som en egen helhet.
Mange av USAs ledende, relantivt unge musikere er involvert her, bl.a. trompeteren Jonathan Finlayson, trombonisten Tim Albright, vokalisten Jen Shyu og trommeslageren Marcus Gilmore, og selv om jeg ikke kjenner til alle musikerne, så er alle plassene godt besatt, inkl. cello, bratsj og fiolin i tillegg til fire rene perkusjonister og det meste som det er behov for i et ensemble som dette.
Coleman har laget skisser og noen grunnmurer for musikken, og så har han overlatt til musikerne å utforme dette videre. Det har ført til at innspillingen har en energisk stemning, ikke frijazz i vanlig forstand, men orkestral musikk hvor alle musikerne er helt framme på tuppa for å støtte, fylle ut og hjelpe hverandre framover.
Dette synes jeg Coleman og hans venner har klart på en fin måte, selv om det ikke hele tiden er veldig spennende. Slik musikk har en tendens til å låse seg litt innimellom, men når de lar det flyte og lar det stå til, så låter det flott.
Fine solistprestasjoner, bl.a. fra Coleman selv, som er den mest benyttede solisten, Jonathan Filayson på trompet og Tim Albright på trombone.
Jeg synes kanskje platen mer er et studium i hva man kan få ut av 21 musikere, enn et «verk» som er kjempeinteressant hele veien. Og bør kunne brukes godt i studiesammenheng, for å lære samspill på relativt høyt nivå.
Jan Granlie
Steve Coleman (as), Jonathan Finlayson (tp), Maria Grand (ts), Barry Crawford (piccolo, fl), Rane Moore (cl, bcl), Jeff Missal (tp), David Nelson (btb), Tim Albright (tb), Kristin Lee (vio), Cris Otto (viola), Jay Campell (c), Greg Chudzik (b), David Bryant (p), Miles Okazaki (g), Anthony Tidd (b), Alex Lipowski (perc), Nei Sacramento (perc), Ramón García Pérez (perc), Mauricio Hererra (perc), Jen Shyu (v), Marcus Gilmore (dr)
