Treverket er et band fra Bergen som ledes av gitaristen Mathias Marstrander og trommeslageren Martin Hjetland. Med seg i bandet har de gode venner fra det unge, blomstrende jazzlivet i byen, her representert med trompeteren Andreas Hatzikiriakidis, saksofonisten Aksel Røed, saksofonisten Jonas Flemsæter Hamre, Gard Hvammen på piano og synthesizer og bassisten Øystein Høynes. Et bedre sted er deres andre langspiller, etter den fine Tapte sjelers dal som kom i 2023.
De fleste som har fulgt musikklivet i «byen mellom de sju fjell» har registrert det sterke country- og americanamiljøet som gjør seg gjeldende i byen. Et annet band, med noen av de samme musikerne, er kvartetten The Red Barn, som også befinner seg litt i det samme musikkmiljøet, uten at de to bandene skal sammenlignes. Platens 10 komposisjoner er jevnt fordelt mellom Marstander og Hjetland, og innspillingen er gjort i Duper studio 10. til 13. januar 2024.
De starter med «Overture», som skaper et litt annet lydunivers enn det jeg forventet, før de er over i «Glede», som tar oss med inn i enda et nytt univers, men som henger fint sammen med åpningen. Og plutselig er sammenligningen med americanaen temmelig fjern. Her er vi (nesten) i nærheten av en del av det vi tidligere fikk servert fra Chris McGregor Brotherhood of Breath, med en viss nærhet til det sør-afrikanske, blandet sammen med det europeiske. Dette er en type jazz ikke altfor mange holder på med i dag, og som jeg gjerne har savnet. Og det er på mange måter helt naturlig at disse impulsene kommer fra Bergens unge jazzmiljø.
I disse to første låtene er det ikke det solistiske som i første rekke er framtredende, men det kollektive, selv om det er piano og synthesizer som leder oss gjennom komposisjonene av Marstrander. Så er de over i Hjetlands «Hurlumhei» hvor Røed får utfolde seg i en fin sopransaksofonsolo. Låten har også en nærhet til McGregors musikalske verden, med fint, og relativt «tett» ensemblespill under soloen. Temaet er nesten sangbart, har en del tyngde i seg, og det svinger upåklagelig hele veien, før vi får Marstranders «Drømmende», med gitar og pedal steel i starten, som på en måte trekker musikken inn i nærheten av americanaen. Her beveger de seg bort fra det vi forbinder med Chris McGregor, med et fint ensemblespill, men hele tiden med den akustiske gitaren og pedal steelen liggende under som et solid grunnlag.
Deretter følger Marstranders «Nangijala», et eventurland som de beskriver på en fin måte i et slags Astrid Lindgren-landskap, for den som husker filmene hennes. Og jeg forestiller meg denne som en slags konsertavslutning. Også her er ensemblespillet tett, og den fine og nedstrippede avslutningen, med trompet og tenorsaksofon, er en nydelig avslutning.
Men vi er bare halvveis! B-siden starter med Hjetlands «Tanemsbrua», som tar oss litt tilbake til Chris McGregors utmerkede band. Her bryter trompeten til Hatzikiriakidis fint gjennom det «planlagte» og «opplagte» og skaper en fin kontrast til ensemblespillet, før alle elementer nærmer seg hverandre i noe McGregorsk, før vi får Hjetlands «Hymne til savn». Dette er en jazzhymne, som nesten kunne vært skrevet for fremføring i et kirkerom, og blåserne spiller hovedrollen. Jeg føler at det er en trombone i orkesteret her, man ingen trombonist er nevnt i coveret, som kan skyldes en forglemmelse, men det spiller egentlig ingen rolle. Det er uansett en deilig hymne, som er med på å gjøre utgivelsen variert.
Mindre variert blir det ikke med Marstranders «Morgenstund», som er løs og frisk liten sak med fint spill i saksofonen over et fint gitarspill. Her får vi en låt som er litt McGregor, men også en løsere utgave av americanaen som nesten får meg til å tenke på Tom Waits, før vi får Marstanders «Allsang», som tar oss rett ut på den amerikanske prærien med gitarspillet. Men med en slags humor i spillet som jeg tror vil fungere perfekt på konsert etter at musikerne har sluppet seg løs og lar det stå til. Og i en låt med tittel «Allsang», skal det også være litt lallende vokal, noe som fungerer strålende i denne morsomme låten.
Så avrunder de denne varierte og fine platen med Hjetlands «Lament», som starter med akustisk gitar, før et «løst» ensemble kommer inn og lager ytterst original musikk som låter deilig. Vi får en solo på pedal steel som tar americanaen tilbake i «sadelen», og dert lukter støv i lokalet. Men det samler seg mot slutten i ensemblet, og vi siger av hesten, med litt gnagsår der vi ikke er vant til å ha slikt, og alt ender på en deilig måte.
All musikken på denne utgivelsen henger sammen på en nesten perfekt måte. Det føles nesten som en suite. Ensemblespillet er gjennomgående litt «tungt» og «tett» under utmerkede solister. Og vii møter utmerkede musikere som leser ideene til komponistene på en utmerket måte, og som sammen gir oss en herlig plate.
Jan Granlie
Mathias Marstrander (guitars, pedal steel guitar, banjo, percussion, vocals, synthesizer), Martin Hjetland (drums, percussion, vocals, synthesizer), Øystein Høynes (double bass), Gard Hvammen (grand piano, piano, organ, synthesizer), Jonas Flemsæter Hamre (saxophone, Korg MS-20(, Aksel Røed (saxophone, clarinette), Andreas Hatzukiriakidis (trumpet)
