På skive

VINNY GOLIA WIND QUARTET

«Live At The Century City Playhouse»
DARKTREE DT(RS)108
[GJENUTGIVELSE]

Saksofonisten Vinny Golia, var et totalt ukjent navn for meg, inntil jeg mottok denne innspillingen, gjort i Los Angeles i 1979, fra selskapet DarkTree.

På internett har jeg funnet ut at han er bosatt på vestkysten av USA, og at han er multi-instrumentalist, og spiller mest samtidsmusikk, freejazz og fri improvisasjon. Som komponist har han vært mest aktiv innenfor samtids- og verdensmusikk, og han har gjort plateinnspillinger over hele verden. I USA er han (visstnok) et stort navn, og han har vært på listene over årets saksofonister både i Jazz Times, Down Beat og Cadence, men har klart å befinne seg under radaren for i alle fall denne skribenten.

Han er å høre på en lang rekke plater, både i eget navn, og sammen med folk som Anthony Braxton, Alex Cline og William Parker.

På «Live At The Century City Playhouse», som tidligere ble utgitt på DarkTree i 1979, samme året som innspillingen ble gjort, spiller han sammen med to av undertegnedes favoritter, klarinettisten John Carter og kornettisten Bobby Bradford, pluss trombonisten Glenn Ferris.

Vi får begge settene fra konserten, som ble gjort under konsertserien «Jazz In May» i Los Angeles. Og selv om det høres relativt fritt ut, kan det se ut som mesteparten av stoffet er nøye nedskrevet (noen av notearkene er gjengitt i coveret), og komponert av Golia.

Den delen av USA hvor Golia holder til kjenne vi til den såkalte «vestkystjazzen» med sin egen estetikk og spillemåte. At det i det hele tatt eksisterte et frittgående jazzmiljø der borte, visste vi rett og slett ikke. Men det har denne platen, og Vinny Golia, for alvor, gjort oss oppmerksom på.

For dette er blitt en ytterst original plate, med fire blåsere uten komp, noe som gjør den både original og til noe av en konsentrasjonsøvelse å følge med på. Men hele veien er dette spennende og, til dels, utfordrende. Vi møter fire musikere som cirkelig kan lese ei «blekke», og som har en egen evnen å lytte til medmusikantene og bygge opp rundt dem.

Den største overraskelsen er kanskje trombonisten Glenn Ferris, som bidrar med noen fine sekvenser. Og Carter og Bradford var jo i en lang petiode et uslåelig radarpar, som alltid leverte.

Musikken ligger godt innenfor det samme musikalske landskapet som Anthony Braxton befinner seg i, men med Golias tette bånd til samtidsmusikken, får vi en rekke elementer herfra, uten at jazz-feelingen forsvinner.

Å stifte bekjentskap med Vinny Golia har gjort meg «nyfiken» på hvordan hans andre innspillinger låter, så nå blir det inn på nettet for å sjekke hva som er å oppdrive. For dette er musikk som har gitt mersmak. Og med et såpass sterkt «hold» med medmusikanter, blir det nesten uansett spennende, utfordrende og bra.

Jan Granlie

Vinny Golia (s), John Carter (cl), Bobby Bradford (cor), Glenn Ferris (tb)