«Popofoni»
PRISMA RECORDS PRISMALP001
«Popofoni»-prosjektet ble unnfanget etter en svært opphetet utgave av Haagen Ringnes sitt TV-program «Åpen post» høsten 1969. Debatten i programmet hadde dreid seg om Melodi Grand Prix , og mer generelt om popmusikk. På den ene siden i debatten sto Elisabeth Grannemann, Rolv Wesenlund og Arne Bendiksen. På andre siden av bordet satt «kultureliten» representert med literaturprofessor Erling Nielsen og pianisten Amalie Christie. Under debatten fremførte Elisabeth Grannemann en spontal avant garde-parodi som inkluderte kasting av tallerkener og bestikk, skrik og hyl. Dette var en kommentar til mye av den nye musikken som ble laget på den tiden, og mye var rettet mot komponisten Arne Nordheim og hans like.

Noen uker senere tok Arne Nordheim opp hansken og komponerte en slags pop-låt, med avant gardeelementer, fremført av en utvidet Jan Garbarek kvartett. Komposisjonen fikk navnet «Solar Plexus», og er med som tredjelåt på «Popofoni». Denne komposisjonen, bandet og debatten fikk mye medieomtale, og debatten gikk høyt i de tusen hjem. Dette ville organisasjonen Ny Musikk gjerne utnytte til sin fordel, og de fikk komponistene Kåre Kolberg, Alfred Janson, Terje Rypdal, Gunnar Sønstevold og Arne Nordheim til å skrive hver sin komposisjon i skjæringspunktet mellom pop og avant garde, under navnet «Popofoni». Verket ble fremført på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden utenfor Oslo i april 1970, og det hele ble dokumentert på LP på Sonet i 1973. Kun 500 kopier ble trykket, og inntil nå har det vært en av Norges mest sjeldne plater å få tak i. Men dette har platedirektør Lars Mørch Finborud og Lasse Marhaug gjort noe med. Verket kom i 2012 ut på to solide og tunge Lper, og det er bare å gi seg ende over.

Det hele starter med Gunnar Sønstevolds «Arnold», og er ikke, som man skulle tro, inspirert av komponisten Arnhold Schønberg, men heller av en skulptur på Høvikodden som var laget av Arnold Haukeland. Komposisjonen dekker hele førstesiden på albumet. Vi får Garbareks umiskjennelige og hylende saksofon, slik vi husker fra de tidligste platene hans. Arild Andersens dype bass er på plass. Første del er laget som en slags improvisasjon, som følger den nyere jazzens tankerekker, mens del to er komponert temmelig strigt etter hva Sønstevold selv sier i coverteksten: «etter beste evne tolvtone etter læreboka». Dette «stykket» er fabuleringer over et tema med innspill fra de enkelte musikerne. Og det er tydelig å høre at vi har med jazzmusikere å gjøre. Del to svinger upåklagelig hele veien. Det hele er enkelt oppbygd, men det fungerer godt, og jazzmusikerne er her helt på hjemmebane. Hvem vokalisten som av og til dukker opp med ordløs sang, sier historien intet om, men det skulle ikke forundre meg om vi kan «skylde på» Karin Krog. Hele verket er en flott komposisjon, som speiler mye av den tidsånden og den jazzen man holdt på med på Høvikodden på den tiden.

Side to er i sin helhet viet Arne Nordheim og hans komposisjoner «Morgenraga – også til aftenbruk» og «Solar Plexus». «Morgenragaen» er akkurat det Nordheim har kalt den, en raga, gjort på norsk av norske musikere. I coveret skriver Nordheim at han i en periode hvor han var syk med feber, begynte å fantasere om en av sine musikalske forelskelser, den Peruanske sangerinnen Yma Sumak (kjent fra «Ønskekonserten» på tidlig 60-tall, og gjenutgitt på plate på merket ESP for noen  år siden). Han kaller henne «stemmen uten grenser; stemmen som beveget seg i store rom og som bare fant hvile i noen få basistoner». Nordheim skrev «Morgenraga» etter disse fantasiene, hengte dem opp mellom noen ringmodulerte seljefløyter til offentlig avlytting. «Morgenraga» er et snodig lite verk. For mange vil det kanskje høres ut som en slags «keiserens nye klær», men setter man seg ned og lytter, så dukker det opp mang en liten strofe og ett og annet innspill som er usigelig vakkert. Det hele er meditativt, og bølger fram og tilbake og opp og ned. Og vi lar oss fascinere av musikernes evne til å finne løsninger og veier ut av vanskelige labyrinter.

«Solar Plexus» er en morsom sak. Det starter med Elisabeth Grannemann som sier: «Du har vel hørt det? At Arne Norheim skal skrive popsang», og derfra og ut er dette en lapskaus av inntrykk fra den før omtalte «Åpen post»-debatten, noe tatt rett ut fra TV-sendingen, andre ting vrengt og vridd på med resitasjoner, opera, Andersens bass, Christensens velkjente trommer og Nordheims typiske forvrengninger. Hvis du har hørt på de tidlige platene Garbarek gjorde med Jan Erik Vold, så vil nok muligens noe virke kjent. Nordheim selv sier at dette er et gammelt debattinnlegg beriket med en selvmordstango fra førkrigstidens Warzawa. Teksten er bygd over et dikt av Georg Johannesen pluss en middelalderhymne, litt jazz og mye, mye Arne Nordheim. For å få frem det komponisten har villet med verket, har man også tatt i bruk to gamle, tyske mitraliøser, samt en norsk dass. Hele greia er en svært morsom og helhetlig komposisjon, tross alle de forskjellige virkemidlene og stemningene. En aldeles herlig komposisjon, som jeg tror Nordheim har hatt det svært morsomt når han laget.

Side tre er overlatt til Alfred Janson og hans «Valse Triste», og Kjell Arnljot Wiik og Per Øyvind Heradstveit som programledere, og med hele «bøtteballetten» i studio. Man har satt sammen de
enkelte innleggene nesten som en rap. Wiik ønsker stadig vekk velkommen, Heradstveit prøver å holde stilen, mens resten kommenterer det hele på en nesten dadaistisk måte. Dette blir kommentert av den utvidede Garbarek-kvartettens fremføring av en – trist vals. De fabulerer rundt den gamle låta «Romantikk og rytme» på typisk Garbarek-kvartettvis, og alt låter strålende. Dette er et ytterst morsomt lappeteppe som det er fantastisk morsomt å høre igjen. Det var den gangen det var debatter på TV. Wiik og Heradstveit kunne faktisk holde på i flere timer, direkte i beste sendetid. Og massene fulgte med. Og det ble snakket om rundt om på arbeidsplassene, som man i dag diskuterer landskamper i fotball.

«Valse Triste» er en norsk kulturskatt, som vi skal være glade for at Mørch Finborud og Marhaug har gjort tilgjengelig for flere enn de få som klarte å lure til seg en dårlig kassettkopi på slutten av 70-tallet.

Sistesida er viet komponisten Kåre Kolberg og gitaristen Terje Rypdal. Det starter med Kolbergs «Blow Up Your Dreams». Og dette er jazzmusikk, uansett hva bedrevitere og andre måtte mene. Karin Krog synger med Jan Garbareks utvidede kvartett pluss noen korsangere og elektronikk (tror jeg). Det er fabulerende musikalske ideer rundt diktet «Blow Up Your Dreams» av Paal-Helge Haugen, som synges/snakkes av Karin Krog på hennes helt spesielle måte. Musikerne ligger under og kommenterer og supplerer Krogs veivalg, og det hele viser hvor langt framme disse norske jazzmusikerne lå på den tiden. Det er nesten så man ser George Russell i kulissene, hvis du skjønner hva jeg mener.

Så avsluttes det hele med Terje Rypdals «Episode», hvor han selv spiller fløyte, Jan Garbarek spiller bassaksofon, Jon Christensen – trommer, Arild Andersen – bass og Bobo Stenson – piano. Det er viktig å huske på at dette er innspilt allerede på slutten av 60-tallet, og det er interessant å høre hvor langt Rypdal allerede på den tiden er kommet i komponistfaget. Dette er nesten mer moderne enn et vi hører disse musikerne gjør i dag. Komposisjonen er en kombinasjon av Rypdals kunnskaper om moderne, klassisk musikk og den moderne jazzen disse folka holdt på med på den tida. Det hele er spennende og interessant å følge med på, og hadde jeg ikke visst bedre, så hadde jeg påstått at denne komposisjonen ikke var gjort av Rypdal, men av Gunnar Sønstevold.

«Popofoni» er et stykke norsk kulturhistorie som alle med en viss respekt for nyere norsk musikk bare MÅ ha. Den er morsom, interessant, kreativ, vital, avansert og den viser hvor langt våre ledende jazzmusikere hadde kommet allerede i 1973, da originalen kom ut!

Jan Granlie

Jan Garbarek (ts), Bobo Stenson (p, org), Terje Bjørklund (org), Gunnar Sønstevold (p), Terje Ryådal (g), Arild Andersen (b), Jon Christensen (dr), Arne Nordheim
(seljefløyte, ringmodulator), Karin Krog (v), Kåre Kolberg (synth), Ola B. Johannesen (res)