«Magico – Carta de Amor»
ECM 2280/81
Den perioden jeg syntes Jan Garbarek involverte seg i kanskje de mest interessante og vakre prosjektene, (i alle fall i «nyere» tid) var rundt 1980. På denne doble CDen får vi igjen høre en av de beste trioene han var involvert i, nemlig den såkalte «Magico»-trioen. Charlie Haden med sitt svært karakteristisk basspill, den brasilianske gitaristen og pianisten Egberto Gismonti, som på denne tiden fikk sitt store, internasjonale gjennombrudd, og Jan Garbarek som på disse tagningene kanskje er mer lyrisk enn noen gang. Dette var på den tiden Garbarek gjorde plata «Eventyr» med perkusjonisten Naná Vascancelos og gitaristen John Abercrombie. «Aftenland» med Kjell Johnsen og vindharpene på Jæren hadde vært ute et par år, og «Path, Prints» med gitaristen Bill Frisell surret og gikk på spilleren i heimen.
Garbarek startet sitt samarbeid med Gismonti med plata «Sol Do Meio Dia» i 1977, før «Magico» og «Folk Songs» fulgte. På «Sol Do Meio Dia» var også perkusjonisten Naná Vasconcelos, gitaristen Ralph Towner og perkusjonisten Collin Walcott involvert, mens «Magico» var samme besetning som vi møter her, og så vidt jeg kan registrere, så er andreplata «Carta de Amor» tidligere uutgitt, uvisst av hvilken grunn. Hvorfor denne trioen lot det bli med to trioCDer er for meg en gåte, for dette er kreativ og usigelig vakker musikk fra start til mål.
Det begynner med Gismontis «Carta de Amor», før Hadens usigelig vakre «La Pasionaria» utgjør de drøyt 16 neste minuttene. Garbarek spiller overlegent sopransaksofon over Hadens nydelige bassfraser og Gismontis vakre gitar. Garbarek er inne med sitt arrangement av det de kaller «Folk Song» og sin egen «Spor» som runder av førsteplata på en fortreffelig måte. De tre kommuniserer perfekt, Hadens soloer er gjennomtenkte og veldig typisk Haden på en ytterst god dag, særlig legger han ut en perle av en solo på «La Pasionaria». Opptakene er gjort live i Amerikahaus i Munchen, og mikset under myndig ledelse av «maesto» Jan Erik Kongshaug i Rainbow Studios, en jobb han har gjort med kunnskap og kløkt. For lyden på disse liveopptakene er aldeles strålende.
Andreplata forsetter der den første slipper – med Gismontis usigelig vakre «Branquinho», hvor Garbarek er akkurat der han skal være. Med en sopranlyd fra himmelen. Andrelåta Charlie Hadens «All That Is Beautiful» må være noe av de vakreste Garbarek har gjort på skive. Noen anstrøk av samarbeidet med Bobo Stenson, men med en nesten magisk Garbarek på topp. Gismontis «Palhaco» følger opp, og alt er så vakkert at man kan grine. I likhet med den forrige låta, spiller Gismonti her piano, helt på høyde med Stenson og Jarrett.
«Two Folk Songs» arrangert av Garbarek følger, og kanskje er det her vi grunnen til at mye av den nyere, norske jazzen har «slo seg opp» i denne kombinasjonen av musikalske tradisjoner. Muligens var dette opptakten til den nydelige plata «Rosensfole» som Garbarek gjorde med Agnes Buen Garnås i 1988? Og etter publikums applaus og hyling (var du der Tor Hammerø?), så var dette en «kioskvältare» på konserten i Munchen. Det hele avsluttes med Gismontis «Carta de Amor», som også innledet herligheten. Sju minutter og trettifem sekunder med pur glede.
At man kunne forene musikk fra Gismontis hjemland, Brasil med Charlie Hadens amerikanske «hillbilly»-oppvekst og Garbareks viderverdigheter på Sogn Jazzklubb og Gamlebyens jazzbule, viser bare at musikken er universell, og et ytterst vakkert språk som fungerer mye bedre enn både engelsk og esperanto. I alle fall fungerte det perfekt i Amerkahaus i Derricks hjemby i april 1981. En dobbelCD som bør forefinnes i de fleste hjem med stereoanlegget fremdeles stående framme, og ei plate som ikke egner seg for strømming i dårlig lydkvalitet. En strålende gjenutgivelse som alle de som ikke har hørt den før bør investere i, og som de som sitter tilbake med en «Magico»-LP preget av «peiskos» som er slitt ut etter mang en tenkende sen nattetime, bør oppdatere samlingen med dette praktfulle albumet.
Jan Granlie
Jan Garbarek (s), Egberto Gismonti (g, p), Charlie Haden (b)
