«Live In Europe 1969 The Bootleg Series Vol.2»
COLUMBIA LEGAZY 88725 418532
Etter at trompeteren Miles Davis la ned hornet for godt den 28. september 1991, er vi blitt forsynt med en rekke tidligere utgitte og uutgitte innspillinger med den gamle mester. Volum en i denne «bootleg»-serien var «Live In Europe 1967», og to år etter den kommer
«volume 2» med det som ble kalt Miles Davis tredje store kvintett. Miles Davis på trompet, Wayne Sharter på tenor- og sopransaksofon, Chick Corea på akustisk og elektrisk piano, Dave Holland på bass og Jack deJohnette pa trommer. Et stjernelag det er vanskelig å komme unna nar jazzens «Hall of Fame» skal settes opp en gang i framtida.
I følge ryktene var Miles litt forbannet på plateselskapet Columbia som ikke ville gjøre liveinnspilling med denne kvintetten og gi det ut i 1969. Man hadde hørt at diverse bootleg-opptak fra konsertene i Antibes og Folkets Hus i Stockholm var der ute et sted, men de hadde ikke blitt spredd på samme måte som flere andre slike bootleg-opptak. Derfor er det nærmest en sensasjon å få disse tre konsertene samlet på CD i dag. I tillegg får vi med en DVD med opptak fra Berliner Jazztage fra november samme år som ekstrabonus.
Opptakene er gjort samme år som mesterverket «In A Silent Way» og rett før plateikonet «Bitches Brew» kom våren 1970.
Låtmaterialet er en blanding av gammelt og nytt. På førsteplata (fra Antibes i Frankrike den 25. juli 1969) får vi bl.a. «’Round Midnight», «Milestones» og «Footprints», alle i en helt ny og ytterst frisk innpakning, sammen med nyere låter som «Miles Runs the Vodoo Down» og «It’s About That Time». Miles gløder og er helt framme på tuppa hele veien. Shorter holder seg litt i bakgrunnen, men sparker solid fra der han føler det trengs. På «Milestones» avleverer han en solo som må vare noe av det tøffeste han har levert noen gang. Eller hans egen «Footprints» hvor han sparker som en våryr hingst. Chick Corea spiller som om han har vunnet i Lotto. Han sprudler hele veien (soloen på «Footprints») og ligger tett opp i solistene og resten av kompet og kommenterer akkurat på rett plass. Dave Holland er stødigheten selv, og er en viktig brikke i kreeringen av de «moderne» utgavene av de «gamle» låtene. Og bakerst sparker Jack deJohnette de andre musikerne framover med en enorm energi.
På andreplata (fra Antibes i Frankrike den 26. juli 1969) fortsetter herligheten. Noen av låtene kommer i nye versjoner fra konserten dagen før. «Directions», «Miles Runs the Vodoo Down» (sjekk ut keyboardspillet til Chick Corea her!), «Sanctuary», «Spanish Key», «I Fall In Love Too Easily», «Masqualero» (med en fantastisk solo fra Shorter), «No Blues» og «Nefertiti», og det spruter voldsomt fra alle musikerne.
Tredjerunden blir gjennomført i Folkets Hus i Stockholm den 5. november samme år. Her drar de av gårde med «Bitches Brew», «Paraphernalia», «Nefertiti» og «Masqualero» før de runder av med Chick Coreas «This», og bandet er ikke svekket et milligram siden besøket på den franske sørkysten. Pa «Bitches Brew» kommuniserer de som om de ikke skulle gjort noe annet i hele livet. Bassen til Holland ligger litt lenger bak i lydbildet enn på opptakene fra Antibes, men det er ikke veldig plagsomt. Hans solo er strålende!
«Paraphernalia» er skrevet av Wayne Shorter og er første gang å finne på «Miles In The Sky» som kom året før. Jack deJohnette hamrer på som om det gjaldt livet, Miles er uovervinnelig, og Wayne Shorter vrir og vrenger på lata som bare han kan. Strålende!
Så tar de det hele ned med en nydelig versjon av «Nefertiti». Her sitter Corea ved flygelet og leverer en aldeles nydelig solo før Shorters sopransaksofon kommer smygende. Vakrere enn dette blir det neppe! Shorters «Masqualero» følger i en kraftig og heftig versjon, for det hele rundes av med Coreas fine «This».
DVDen fra Berliner Jazztage er fra en konsert i Berlin Philharmonic og er laget av Sender Freies Berlin. Her får vi «Directions», «Bitches Brew», «It’s About That Time», «I Fall In Love Too Easily», «Sanctuary» og «The Theme». Alt er fint filma, som seg hør og bør når det er et profesjonelt team som tar seg av jobben, musikken er strålende fra Chick Coreas intro på «Directions» og ut. Miles i rød bukse, sort skjorte og skjerf i rødt og gull, og rød/sort trompet. Holland med tidsriktig vest av noe som ser ut som kuskinn, deJohnette i blå dress med hvitt og sort skjerf, Chick Corea i sort og Wayne Shorter i hvit skjorte som matcher den fargerike «hippievesten». Alt er perfekt tidsmessig. Musikken er hele veien nærmest gudommelig, og filmingen fungerer perfekt (man skulle nesten tro at salige Svein Erik Børja var involvert).
Som bonus for de tre CDene fungerer DVDen perfekt. Hvis man har til hensikt å introdusere denne typen jazz for ungdommen (som helst bruker tiden på DVDer framfor CDer), så er dette den perfekte introduksjonen. For oss andre, som har fulgt disse musikerne gjennom mange år, er det en fantastisk TV-produksjon som oppveier alle dårlige lørdagskvelder på norsk TV i lang tid framover.
Dette er en boks fylt med høyverdig, vakker, kreativ og tøff musikk som det bare er å investere i. Bedre blir det rett og slett ikke!
Jan Granlie
Miles Davis (tp), Wayne Shorter (s), Chick Cores (p, elp), Dave Holland (b), Jack deJohnette (dr)
