Konserter

Arild’s Song

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 18. JUNI 2020: Verdens mange biter faller på plass etter hvert. Vi begynner å ane at det er et «normalt» liv der framme, i enden av tunellen. Som en innledning til denne veien mot det vi for bare tre måneder siden så som en selvfølge, inviterer i dag Jan Ole Otnæs  til den første av flere tordagskonserter.

Med de nye reguleringene med opp til 200 tilstedeværende, der man kan opprettholde avstander på en meter, kan lokalet Victoria ta i mot opp til 135 gjester. Til i dag var det lagt ut 100 billetter for salg, men det var på ingen måte i nærheten av dette antallet på plass ved bordene. Men det begynner å likne den normaltilstanden vi lengter etter.

Det er Arild Andersen og hans bass som inviterer til den første festen. Vi skulle ha fått mulighet til å høre Andersen i flere omganger i vår og sommer, blant annet med trettiårsmarkeringen av premieren for tingingsverket «Sagn» på Vossa Jazz ved innledningen til påska. Men slik gikk det ikke. Men nå skulle vi da få oppleve Andersen solo – og takk for det. For det ble en riktig så trivelig kveld, med Andersen, hans løvehodebass og Echoplex.

Kvelden startet med en samtale mellom Andersen og Audun Vinger. Men det vr musikken som sto i sentrum, og etter hvert fikk vi en time med Andersen og lyder skapt og formet der nede i bassens underliv. Hvor tar han disse lydene fra? Saksofonisten Tommy Smith mintes nylig sin reaksjon første gangen han hørte Arild Andersen spille, «what an amazing bass player, what a sound, what imagination!». Mange av oss har brukt liknende formuleringer i våre mange møter med Andersens musikalske verden.

I kveld fikk vi en strålende tributt til Vera Lynn, som gikk bort denne dagen 103 år gammel, med en framføring av «A Nightingale Sang in Berkeley Square». Dette var jo for øvrig også et paradenummer for solo bass for Niels Henning Ørsted Pedersen i mange omganger, så det ble en slags dobbel tributt i dette.

Carlos Pueblas hyllest til Che Guevara og den kubanske revolusjonen «Hasta Siempre», kombinert med Andersens egen «Backé», ble en dansende ballett over små flater. Andersens presisjon får fram nyansene i låtmaterialet og skaper nye bilder og assosiasjoner som skaper en lyst til å gå tilbake til de tidligere versjonene av låtene og sammenligne.

Olle Adolphsons «Trubbel», kanskje for de fleste bedre kjent gjennom tekstens første linjer, «Nu lyser ängarna av sommarns alla blommor/ Nu surrar bin, och fåglar sjunger överallt/ …» er ikke en hyllest til sommeren, men et uttrykk for svært sterk kjærlighet. Det er vanskelig å holde masken under Andersens framføring – som også får fram de såre sidene i bakgrunnen for denne visen.

Charlie Hadens «Song for Che» fra albumet «Liberation Music Orchestra» blir vakkert kombinert med Ornette Colemans «Lonely Woman». Så kan vi drømme om hvordan det ville blitt om duo-konserten mellom Ornette Coleman og Arild Andersen hadde blitt en realitet under Moldejazz i 2005, da Coleman var påtenkt rollen som residerende artist.

Keith Jarretts «My Song» viser fram lag på lag på lag i musikalske strukturer, referanser og uttrykk. Det blir vakker musikk av slikt. I det misnte så lenge alt er i Arild Andersens hender. Som ekstranummer får vi Andersens egen «Mira» i en versjon som sender oss ut i sommernatten med gode og varme følelser.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Tore Sætre

Skriv et svar