Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Bluesasylet

JAZZHOUSE, KØBENHAVN, 08.19.2015: Hvis saksofonisten Coleman Hawkins ikke hadde vært født i Saint Joseph, Missouri den 21. november 1904, men den 6. mars 1941 i Remscheid i nordre del av Rhin-dalen i Tyskland, hadde det vært han som sto på scenen denne kvelden på Jazzhouse i København. Trommeslageren denne kvelden, kunne rett og slett ikke byttes ut med noen, for det er ingen i jazzverdenen som matcher engelskmannen Steve Noble i slepen teknikk, kreativitet og gode ideer.

Peter Brötzmann trakterer tenor- og altsaksofon, samt både vanlig treklarinett og den særegne sølvklarinetten har er i besittelse av. Og aldri har vi hørt han så langt inne i bluesavdelingen som vi hørte han denne kvelden.

Men før de to gikk på scenen, var det «snurr film» og visning av dokumentaren «Rohschnitt Peter Brötzmann» – eine jazzodysé, von Wuppertal bis China, laget av filmskaperen Peter Sempel. I utgangspunktet var det en fin anledning å vise denne filmen i forbindelse med at Brötzmann skulle gjøre konsert på Jazzhouse. Men dessverre var filmen altfor lang, og med altfor mange gjentagelser og mangel på gode ideer. Å vise fram trommeslageren Hamid Dake i korte glimt om igjen og om igjen, mens han ler, blir ikke morsommere fordi man viser det mange ganger. Tvert i mot. Drake, som er en svært oppegående og hyggelig person, ble nesten framstilt som en fjasete person som bare går rundt og ler… I tillegg hadde filmeren forelsket seg i en katt, som stadig dukket opp i samme sekvens om og om igjen.

Men vi fikk følge Brötzmann på turnéer i Tyskland, USA, Japan og Kina, noe som kunne blitt interessant, hadde man fokusert på musikken, i stedet for bare å gi oss korte glimt fra de forskjellige konsertene og lydprøvene, samt at så godt som samtlige publikummere ble filmet med et ustøtt, håndholdt kamera.

Men dette ble fort glemt da Brötzmann og Noble entret scenen. Og helt fra start forsto vi at dette kom til å bli noe helt spesielt. Brötzmann startet med klarinett, i en klagende blues som utviklet seg til en eksplosjon, før han igjen tok det helt ned. Og slik var så godt som alle låtene bygd opp denne kvelden. Min sidemann hevdet at det nå var like før Brötzmann fant fram Real Book, for her var det mye som minnet om Coleman Hawkins i en oppdatert 2015-versjon. Og hele veien var det bluesbasert. Slepen og hengende blues, og innimellom var Brötzmann helt på vippen til å komme med en og annen standardlåt!

Jeg har hørt Brötzmann spille slik en gang før, på solokonsert under festivalen Nya Perspektiv i Västerås i Sverige for mange år siden, men da antydet han mer at han var på vei inn i dette landskapet, og hentydningene var mye vagrere enn det han serverte i kveld.

Og ved siden av han på scenen, satt den britiske trommeslageren Steve Noble. Jeg har ikke hørt han så mye live tidligere, i alle fall har jeg ikke tidligere lagt merke til den utrolig slepne teknikken han har i spillet sitt. Og for en kreativitet og evne til å lytte og utfordre sidemannen. Og hele veien så det nesten skremmende enkelt ut. Men det han fikk til å strømme over scenekanten var langt fra enkelt. Noble må være en av verdens absulutt ledende trommeslagere per i dag! Uansett musikkstil.

Så som du kanskje forstår, så var det en strålende aften på Jazzhouse i Niels Hemmingsensgade. Og på søndag kommer Survival Unit III, med Joe McPhee, Fred Lonberg-Holm og Michael Zerang… I say no more!

Tekst og foto: Jan Granlie

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.