KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 1, ONSDAG 7. JULI 2021: Det beste med Kongsberg er ikke å hoppe etter Birger Ruud, / Det beste med Kongsberg er ikke å spille bass etter Charles Mingus. / Det beste med Kongsberg er / å sitte langs Lågen med en is. / Please. Det beste med Kongsberg er knekken, pisse i hekken, / hoppe i bekken som kalles Fossen. Åssen?

Ingvar Ambjørnsen og Tom Stalsberg skrev en slags blues til Kongsberg for et par år siden, basert på ord og setninger som var innlevert av kongsbergensere på oppfordring av det lokale nettmagasinet 3600.no. Eller er det geriljapoeten Elling som har skrevet teksten?

Det er mange ting man nok kan si er det beste med Kongsberg, og andre ting som ikke er fullt så bra. Men at Kongsberg tross alt representerer tung og viktig jazzhistorie, sær musikk for særinger. «Særinger aller Länder, vereinigt euch!» – særinger i alle land, foren dere! – har kanskje vært det aller viktigste budskapet i det klassiske verket «Det Jazzistiske Manifest», utgitt på Kongsberg i 1967 eller deromkring.

Det var på Kongsberg vi så henne – den erklært sære jazzen – komme. «Hun sto med ett som en fe ved min side / og hennes munn var en yndig rubin». Vi falt for sjarmen, vi falt for det kommunale felleskapet, vi falt for musikken. Derfor vil for alltid Kongsberg jazzfestival ha en spesiell plass i våre hjerter. Den Kongsbergjazz som er en festival av nasjonal viktighet.

For syv år siden – i 2014 – var det derfor helt naturlig at vi lanserte nettidsskriftet salt peanuts* på dette årets jazzfestival. 1. juli 2014 åpnet vi våre spalter for bred og entusiastisk omtale av «improvisert og annen sterk musikk» i Skandinavia. Nettidsskriftet salt peanuts* er i dag et ledende forum for omtale av slik musikk.

De siste årene har festivalen – dessverre vil noen av oss si – beveget seg ganske langt fra det som har vært kjernen av jazzfestivalen på Kongsberg siden tidlig på 1970-tallet. De siste årene har vi flere ganger undret oss på om vi er tilstede på en jazzfestival i det hele tatt, disse fire dagene i uke 27.

Ettersom jazzfestivalen har tonet ned jazzen og skrudd opp en til tider svært utagerende folkefest, har også festivalens nasjonale betydning erodert. Det siste året har på toppen av dette, hendelser rundt festivalen framstått som en narr i møte med en lokal utgave av trollet som kappåt med Askeladden. Vi har derfor igjen og igjen vurdert vår dekning av Kongsberg jazzfestival.

I dag er det ganske langt mellom nasjonal – og langt mindre internasjonal – presse til stede på Kongsberg under festivaldagene. Er ikke dette et paradoks? Jo mer festivalen berømmes for sin – og må det være lov å si; piskes til – forankring i lokalmiljøet, desto svakere blir festivalens nasjonale renommé. Desto mindre blir det igjen av det som Kongsberg jazzfestival kan være. Og som det én gang var. Og som noen av oss mener den fortsatt bør være. For en ting er soleklart, dagens kunstmusikalske utvikling, dagens særingmusikk, trenger fortsatt en arena som Kongsberg jazzfestival.

Det var derfor med en viss beven vi gikk årets festival i møte. Ville dette årets av pandemiske årsaker, nedskalerte festival bli en tilbakevending til noen av de kjerneverdiene som fortsatt er nedfelt i festivalens strategiske dokumenter? Ville den musikalske fanen igjen vaie friskt i vinden? Ville den igjen vaie friskere enn folkefestens glorete og skrikende flagg?

Første dag er lovende i så måte. Ikke minst slipper vi endelig å se Nybrua over Lågen oversvømt av illeluktende fastfood-kiosker. Vi nyter synet! Selv om det i dag ikke er mulig «… å sitte langs Lågen med en is.»

Vi starter første dagen med få med oss snaut tjue minutter med en foreløpig rå råklipp av filmen «Made in Corea» av Arne B. Rostad. Arrangementet var kalt «Chick Corea – In Memoriam», og feiret musikeren, og må det være lov å si, Norgesvennen som gikk bort alt for fort 9. februar i år.  Du kan lese vår nekrolog om Chick Corea her.

Rostad lagde for noen år siden filmen «Chick Corea – The Musician» som viste fram sider ved Coreas musikkskap som til vanlig ikke er så synlig for de fleste tilhørere. Chick Corea var, for å si det kort og godt, en ordentlig trivelig fyr, som ønsket mer enn noe annet å hjelpe akkurat deg til å oppnå større musikalsk erkjennelse og forståelse.

I forbindelse med samarbeidet i Lillestrøm med gjengen i kvartetten Made in Corea, spilte Chick Corea en stort anlagt konsert i Lillestrøm Kultursenter 23. juni 2019. Denne konserten og innøvingen av programmet dagen før var på mange måter en kulminasjon av en historie som har røtter tilbake til 2001, da fire unge menn fra Lillestrøm samlet seg om gleden over å spille Coreas musikk. Chick Corea satt inne med kvartetten i Smeltehytta i 2005, og de har siden holdt kontakten.

Filmen «Made in Corea» av Arne B. Rostad vil dokumentere og reflektere over dette smarbeidet, og med det kaste ytterligere lys over storheten, ikke bare i Coreas musikk, men også hans personlighet. Som sagt, en ordentlig trivelig fyr – en fyr som åndet for musikk. Det vi ble presentert for denne ettermiddagen var ifølge Rostad selv en ikke gjennomarbeidet sammenklipping av deler av alt det materiale som til slutt vil inngå i den ferdige filmen. Jeg gleder meg i hvert fall etter disse 19-20 minuttene til å se den ferdige filmen.

Høydepunktet på første dag er åpningskonserten i Kongsberg musikkteater. Håkon Kornstad og Oslo jazzensemble servererer oss «Mid-Atlantic», et kaleidoskopisk blikk på vekselvirkningene mellom og sammenblandingen av kunstmusikk og populærmusikk gjennom det tjuende århundre, påvirkningene som vandrer mellom Europa og Amerika, først den ene veien, så den andre.

Med et kunnskapsbasert blikk på den historiske musikkutviklingen på begge sider av Atlanterhavet fortelles en større fortelling på et overordnet metanivå om hvordan den historiske utviklingen overstiger, transcenderer, overskygger det klassiske skille mellom kunstmusikk og populærmusikk. Theodor Adorno, ta deg en bolle!

Tesen, slik jeg opplever det, er at det er en transatlantisk musikkhistorie som rommer alt dette. En historie som kaster lys over hvorfor Duke Ellington stjeler fra Rachmaninoff, hvorfor Vladimir Horowitz ville slutte å framføre klassisk musikk om Art Tatum valgte seg Mozart og Prokofiev, en historie der Igor Stravinskij rapper fra jazzen og der Bird Parker siterer Ildfuglen i sine soli, og leser Edgar Varese-partiturer.

Det er ikke en enveis kulturpåvirkning fra høykulturen til det lavkulturelle, det er ikke to separate musikalske økologisk nisjer som lever isolert for hverandre. For å formidle denne store historien bruker Kornstad og hans sammensvorne illusjonen om Amerikabåten. Fra perspektivet der vi sitter på Amerikalinjen, midt mellom kontinentene, kan vi overskue den mangesidige og rike vekselvirkningen begge veier.

Dette bakgrunnsbildet som ramme for fortellingen understrekes av Tor S. Ditlevsens videografiske bidrag som projiseres på bakveggen på scenen. Innledningsvis med en uendelig undulerende vannflate mot horisonten, utsikten fra båten når du befinner deg «mid-Atlantic». Den franske Amerikabåten SS Normandie i havn, bygget i 1932 som det første moderne passasjerbåt-design, kommer fram bak bølgene. Det Douglas DC3 var for moderne flybasert passasjertransport samtidig, var SS Normandie for moderne marin passasjertransport.

Men det er ikke moderne teknologi og transport som er temaet her. Det er musikk og musikkhistorie. Med Glenn Millers «Moonlight Serenade» på en sveivegrammofon på den ene siden av scenen, og kunstmusikk fra Europa tilsvarende på den andre, kivende om oppmerksomheten, mens video-backdropen forteller historien om Richard Strauss’ møte med amerikanske styrker i 1945, med en ung Dave Brubeck i troppene, glir det hele over i Richard Strauss’ hyllest til sin «Cäcilie», framført av Håkon Kornstad med pianoakkompagnement av Jie Zhang.

Miles Davis kalte sitt kanskje viktigste musikalske dokument for «Bitches Brew». På norsk har vi et uttrykk som heter «å koke suppe på en spiker». Brygg eller suppe, vi blir presentert for en smaksrik, fyldig og velformet rett, herlig dandert på en seng av ypperlige musikanter.

Det oppleves nesten som helligbrøde å framheve noen musikere, og noen musikalske elementer,  framfor andre. Det er den veldesignede helheten som teller. Jeg må allikevel framheve noen av disse, uten at det betyr at øvrige elementer og musikere ikke er verdt å nevne.

Nevnte Jie Zhang har vi møtt før i salt peanuts*. Hun var en sentral deltaker i Arve Tellefsens og Kjetil Bjerkestrands feiring av Ludwig van Beethovens 250 årsdag i fjor sommer, Hun gjorde et sterkt inntrykk den gangen, og hun gjør et like sterkt inntrykk denne gangen. Hennes framføring av Sergej Rachmaninoffs Preludium i ciss-moll er et høydepunkt.

At Håkon Kornstad har et stort hjerte for operalitteraturen til Giuseppe Verdi har lenge vært åpenbart. Kornstads crossover-lek med arien «Di tu se fedele» er herlig, nesten burlesk. «Fortell om du er trofast» – som er fra Verdis Maskeballet, framføres i operaen av kong Gustav III. Her blir Verdi og Gustav etter hvert en Berliner(!) fra de ville 1920-årene.

Så kommer rosinen i pølsa, jordbæret på kaka, toppen av kransekaka. Knut Kristiansen, Bergens Mr, Monk, hadde arrangert en versjon av «Tea for Two» med den store Art Tatum for fem saksofoner, med Håkon Kornstad og Atle Nymo på tenor, Martin Myhre Olsen på sopran, Børge-Are Halvorsen på alt og Tina Lægreid Olsen på baryton. Dette må umiddelbart skrives ut på blå resept til avbenyttelse og avbenytelse av alle som har det minste snev av korona-blues. Humor og musikkutøvelse på meget høyt nivå.

Richard Strauss «De Syv Slørs Dans» fra operaen «Salome», om fristerinnen som fikk Herodes til å servere henne Johannes Døperens hode på et fat, i Øyvind Buenes arrangement, er finurlig og frekk. Deilig frekk!

Når det så avsluttes med Kurt Weills «Alabama Song» med den engelske oversettelsen av Berthold Brechts tekst som kanskje er mest kjent i The Doors’ versjon fra 1967, «… and now we must say good-bye», mens det på bakskjermen vises et av de mest kjente bildene fra 4. september 1957, fra Little Rock Central High School, der Elizabeth Eckford forfølges av sinte hvite studenter som vil nekte «the Little Rock Nine» adgang til skolen. Der en hvit kvinne som for ettertiden med sitt forvridde sinte ansikt blir ett av de fremste bildene på Sørstatenes undertrykking av den svarte befolkningen,

«… Show us the way to the next whisky bar»!

Etter dette hadde vi opprinnelig planlagt å få med oss filmen «The United States vs. Billie Holiday», men hodet var alt for fullt av midt-Atlantiske refleksjoner og inntrykk til at det var mulig.

I stedet avsluttet vi kvelden med Bugge Wesseltofts Organ Club i Energimølla. Dette prosjektet som det har vært brygget og kokt på i mange seine kvelder på Cosmopolite på Torshov i Oslo, blomstret denne kvelden i Mølla. Heftig soul med Beate Lech, slam-poesi på høyt nivå med Taro Cooper Vestøl. Med et perkussivt hardtslående og medrivende band.

Bugge sjøl på Hammond B med en Lesley i ryggen, Sidiki Camarra på kora, eller goni, djembe og vokal, Bafana Nhlapo på perkusjon og vokal, Oddrun Lilja på gitar, Harald Lassen på alt- og tenorsaksofon, samt blokkfløyter og Charles Mena på trommer.

Jeg mener; What’s not to like? Heftige coverversjoner, frie improvisasjoner, folkemusikalske elementer. God musikk. Dansende musikk, Heftig, begeistrende musikk.

Vi danser inn i natta med lyden av organdonorenes klubb i øret.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kongsberg jazzfestival

Håkon Kornstad