MOLDEJAZZ 2020, LØRDAG 18. JULI 2020: Så er siste dagen der, utrolig hvor fort det har gått. Riktignok har det vært et unntaksår for Molde-festivalen, men for salt peanuts*‘s utsendte har det vært en minst like intens uke som tidligere år. Jeg håper at våre lesere har satt pris på våre rapporter, som har vært produsert i samarbeid med festivalavisen Fire Flate. Som leserne nok har oppdaget, har salt peanuts*‘s skribenter hvert år i tidsskriftets levetid inngått som en sentral del av Fire Flate-redaksjonen. Slik vil det nok fortsette også de neste årene.
Den 3. august i år er det femtini år siden Molde International Jazz Festival startet, i det som på folkemunne het Revehallen. Festivalen den gangen hadde én gjestende internasjonal musiker, Sverige-bosatte Benny Bailey. På denne siste dagen i den sekstiende jazzfestivalen i Molde i 2020, kan det være verdt å nevne at i år hadde også festivalen av kun én internasjonal, utlandsboende musiker på besøk — i Hedvig Mollestads band til bestillingsverket «Maternity Beat» på festivalens siste dag. Trompeter og Stockholmsboer Susanna Santos Silva hadde satt seg selv i ti dagers karantene — for å kunne være en del av bandet under denne konserten. Kudos til Susanna!
Denne siste dagen starter med kunngjøringen av at det er Ellen Andrea Wang som er utpekt som sekstiårsfestivalens residerende artist. Etter at Karin Krog har ært residerende artist i år, følger det for første gang i historien om Moldejazz’ residerende artister to kvinnelige musikere etter hverandre. For oss i salt peanuts* er dette verken overraskende eller noe forsideoppslag. I dag bør vi alle ha kommet så langt at musikerens kjønn er totalt irrelevant. Moldejazz skriver om neste års residerende artist:
«Den sjangerblinde og grenseløse bassisten, vokalisten og komponisten Ellen Andrea Wang har allerede et oppkomme av fabelaktige ideer til sin «residerende» uke på Moldejazz neste sommer. … Med et sjangerkryssende uttrykk uten grenser kombinerer hun ofte popinfluert materiale med kreativ reinhekla jazzestetikk. Etter hvert har også verden ute fått ørene opp for musikken hennes.
«Til Moldejazz 2020 var hun aktuell med sitt nye prosjekt Closeness. Da dette av ulike årsaker ikke lot seg gjennomføre, ble det satt på vent til Wangs engasjement som Artist in Residence (AiR) på Moldejazz 2021. Det blir et bredt musikalsk landskap hun inviterer til på Moldejazz 2021!». Vi venter i spenning.
Vi gir deg et sammendrag av den oppsummerende pressekonferansen for å få en antydning av hvordan Moldejazz 2020 vil framstå i festivalens annaler i framtida. Deretter skal vi i dag på FestivalAkademiet, der yours truly var invitert av rektor Audun Vinger til å fortelle om boka som tjue års residerende artister som er under utvikling i samarbeid mellom undertegnede og fotograf Harald Opheim. Boka «Fra miraklet til templet» vil etter de nåværende planene bli utgitt i november i år.
Vi svinger innom den aller siste Rabbajazz på Taket — Moldejazz’ barnerettede tiltak. I Teatret Vårt var det denne lørdagen satt opp en integrert teater- og musikkforestilling i forbindelse med aat det i år er 75 år siden Hans Hyldbakk skrev diktet Vårsøg, et dikt som seinere ble norsk folkeie etter 1977-debuten til Henning Sommeros gruppe med samme navn.
I Bjørnsonsalen blir Hedvig Mollestads bestillingsverk til Moldeajzz, «Maternity Beat» framført, før en av salt peanuts*‘s favorittensembler i dag, pianotrioen Moskus, holder hoff på Plassen. Vi avslutter den femtiniende Molde-festivalen med å gå i kirken. I forbindelse med at det i år er 250 år siden Ludwig van Beethoven ble født, organiserte Kjetil Bjerkestrand og Arve Tellefsen konserten «Breaking Beethoven» i Molde Domkirke.
Historisk – Moldejazz 2020
Det viktigste med Moldejazz 2020 er at det faktisk ble Moldejazz 2020. Og dette gikk over all forventning.
Når festivalledelsen oppsummerer 2020, snakkes det i relativt store vendinger. Typiske styreromsord som “samfunnsoppdrag”, “mulighetsrom”, “tilbake til røttene”, “mange læringspunkter”, “vi er stolt av kompetansen rundt oss” flyr veggimellom.
Men dette er helt sant: De som har hatt ansvaret for dette, har grunn til å være stolte. Det snakkes om “gåsehud-festival” – og det er på mange måter et helt ålreit uttrykk.
Det er solgt billetter for godt og vel to millioner kroner. Mens det vanligvis er 550 frivillige i arbeid, har en nedskalert festival hatt plass til 70. Men alle de vanlige funksjonene skal fylles. Som det sies fra panelet: Krisetilstander åpner for utstrakt innovasjon.
Noen av årets konserter har vært strømma på nettet. Publikum fra over 40 land logga seg inn på Ane Brun-konsertene! Et godt tiltak, altså – men la det bli med live strømming. Det går ikke lenger an for musikere å leve av å spille inn plater, og det må ikke bli sånn at også konsertene legges ut gratis/til evig tid.
John Zorn, som skulle vært Arist in Residence i år, kom ikke — og kommer heller ikke neste år. Avtaleboka er full for 2021; det er noen som har det sånn. Men Ellen Andrea Wang er ingen dårlig “erstatning” — tvert imot: Hun framstår som et perfekt valg! (Arild Rønsen)
Hauknes in Residence
Fireflate-redaksjonens professorale alibi, Johan Hauknes, kommer når nettene blir lange og kulda setter inn ut med bok i samarbeid med fotograf Harald Opheim om Artist in Residence-historien under Moldejazz.
Boka er blitt i til i et samarbeid med festivalen. Lørdag var han invitert til Jazzakademiet på Storyville for å fortelle om arbeidet med boka, og i dialog med Audun Vinger, gi til beste sine egne favoritter blant de mange konsertopplevelser.
Det er en sann svir å få ta del i Hauknes’ glødende entusiasme for jazz, og hans formidable kunnskaper kan ingen bestride, ei heller hans elefantiske hukommelse. Nå skal det sies at det er mer enn utfordrende å være rapportør under en sådan seanse, Hauknes snakker på inn- og utpust, så intenst er det at selv tilhørerne hiver etter været. Undertegnes penn fikk hetetokter etter bare få minutter, men kom til hektene igjen etter at Hauknes så seg nødt til å ta seg en slurk vann.
Artist in Residence-ordningen under Moldejazz begynte i 2000 med ingen ringere enn Chick Corea. Hauknes ble bedt om nevne sine favoritter, og trakk blant andre frem følgende: Michael Brecker i 2003, Håvard Wiik i 2004 og Terje Rypdal i 2007, da Rypdal blant annet fremført verket Landkjenning.
Hensikten med residentskapet peker langt utover det faktum at publikum gis anledning til å høre den utkårne i ulike musikalske konstellasjoner under festivalen. AiR-instituttet handler om så mye mer enn antall konserter. Det skaper også betydelige ringer i vannet, ringer som også omslutter mange norske musikere — fordi de får anledning til å spille sammen med residenten, men også fordi hen ødsler av sin viten gjennom å arrangere masterclasses og lignende under festivalen.
Den første kvinnelige Artist in Residence fikk vi med Marilyn Mazur i 2008. Hans-Olav Solli overtok i 2015, og med ham kom en dreining i retning en moderne residentordning med større vekt på unge, mer modernistiske artister.
Vi gleder oss! (Christen Hvam)
Rabbajazz avsluttes med bravur
Polkabjørn og Kleine Heine spiller den siste Rabbajazzkonserten for i år, og 200 barn og voksne på taket på plassen fikk oppleve det.
Det er uvanlig å se denne gruppen gjennomføre en barnekonsert uten å ha en hel skokk av barn tett på, men de var, som alle andre i Moldejazz, veldig bevisst på hvordan de skulle håndtere denne situasjonen.
De klarer uansett å engasjere barna. Noen fikk komme opp å synge en sang på scenen, Polkabjørn sjonglerte, spilte på skjeer i tillegg til strupesang og selvfølgelig jodling. Polkabjørn og Kleine Heine har med seg operasanger Hallvard Djupvik på scenen, som også denne gangen sitter pent på stolen sin og venter på tur. Han synger sangen Granada mens vi i publikum sitter spent og venter på Polkabjørn som på denne sangen skal briljere med å spille på skjeer.
Barna blir underholdt, og Kleine Heine er veldig flink til å passe på det når han introduserer låter og presenterer musikken. Det var uansett slik at noen av barna i etterkant uttalte at det var litt kjedelig. Så kan vi med sikkerhet skylde på korona når det gjelder akkurat det. For Polkabjørn og Kleine Heine er vanligvis som sagt omgitt av barn på scenen som deltar hele tiden. Musikerne Polkabjørn og Kleine Heine er unike og det å presentere barn og voksne for jodling, strupesang, trekkspill og opera på den måten de gjør er kun de som kan gjøre, og det med stor suksess hver gang. (Solgunn Brunvoll)
En historie om levd liv
«…i år er trua og vona større og rikare enn nokon gong før, for no lovar våren meir enn på lenge, (…) det ser ut til at sommaren kjem med den freden i fanget, som vi har venta så sårt på. Alt tyder på at no kan det ikkje vera lenge att før krigen er slutt.» (Hans Hyldbakk)
Hans Hyldbakk skrev Vårsøg i 1945 og diktet feirer nå 75-årsjubileum. Teksten uttrykker gleden over våren – og over frigjøringen som var i anmarsj.
Moldejazz har et langt samarbeid med Teatret Vårt. Teaterkonserten der Henning Sommerro har med seg John Pål Inderberg, Julie Støp Husby og Sara Fellman er derfor en særs høvelig feiring av både jazz, teater og det jordnære håpet om en lysere framtid.
Gruppa Vårsøg med Sommerro i spissen platedebuterte i 1977 med kanskje den mest kjente viseversjonen av diktet med Sommerros melodi. Gruppa hadde sin siste konsert på legendariske Naustet Vårt under Moldejazz i 1980.
Forestillingen og historien om Hans Hyldbakk, hans liv som forfatter, men like mye som menneske, er interessant i et historisk perspektiv. Den lille mannen, aldri gift, homofil og i en bygd på Nordmøre, langt unna resten av verden. Under oppveksten i ganske trange kår ble omgivelsene i vakre Surnadal avgjørende for den videre inspirasjonen. Avstandene til resten av verden ble ekstra stor før krigen, da den største trusselen kom fra øst, men det viste seg senere å være en mye større trussel fra sør. Friheten som en gang fantes ble etter hvert innskrenket da tyskerne vandret rundt i gatene i bygda. Hans havnet i klammeri med tyskerne som ung mann, og måtte tilbringe tid i fengsel. Han forteller historien også i diktningen sin, der den lille mann kanskje var den viktigste motstanden mot overmakten.
Dette, det enkle, men samtidig det nære er gjennomgående i diktningen, og beskrivelsene av mennesket som en del av det store verdensbildet er viktig. Vi må ta vare det vi har fått, og forvalte vår arv. Hans Hyldbakk skrev best på dialekt, og for oss som ikke er nordmøringer kan det være utfordrende å få med seg alle betydninger, men skuespillerne og Henning Sommerro gjør dette så tilgjengelig som mulig med veldig tydelig diksjon. Jeg fikk dermed en ny forståelse for de vakre tekstene, og sammen med tonesettingen til Sommerro forsterkes inntrykket av det livet Hans Hyldbakk levde. John Pål Inderberg og Sommero har et langt samarbeid bak seg, og det vises og høres på scenen. Med Sara Fellmann og Julie Step Husby som særs dyktige fortellere og sangere, blir dette en helstøpt forestilling.
Vårsøg avslutter denne historien på et verdig vis. I en kontekst, der verden nå er utfordret av en usynlig fiende, og som krever at vi står sammen som mennesker, så blir håpet om en ny vår nok en gang viktig. (Jan Inge Tangen)
Medvirkende: Henning Sommerro, John Pål Inderberg, Sara Fellman, Julie Støp Husby
Tekster: Hans Hyldbakk
Musikk: Henning Sommerro
Regi: Kristian Lykkeslet Strømskag
Tekstutvalg: Svein Sæter
Dramaturg: Julie Støp Husby
En klassiker, Hedvig Mollestad
Snakk om gigantprodukskjon! Og snakk om suksess! Maken til konsert må man antakeligvis til Molde for å finne! Hedvig Mollestads verk ble bestilt i 2017, så det var virkelig på tide at det ble realisert.
12 musikere på scenen, et hav av mikrofoner + orkesterleder Mollestad. Trompet, fiolin, tenorsaksofon, fløyte, to vokalister, bass, synth/orgel, to trommeslagere/perkusjonister.
Dette ble en sammenlagtseier for hele ensemblet, men om jeg tvinges til å framheve enkeltmusikere: Ståle Storløkken; du veit at han fikler med sine tangenter, men lyden som kommer ut av hans virke er alltid like uforutsigbar. Torstein Lofthus; en sann magiker bak sitt trommesett.
Hadde komponisten sørga for sjøl å stå i sentrum mesteparten av tida? Nei. Hedvig Mollestad spilte en overraskende beskjeden rolle. Ikke sånn å forstå at hun ikke var til stede, for det var hun – så godt som hele tida. Men vi fikk sjelden oppvisning i tungt gitarspill – som vi jo veit er en øvelse at hun behersker til fingerspissene.
Hadde komponisten sørga for sjøl å stå i sentrum mesteparten av tida? Nei. Hedvig Mollestad spilte en overraskende beskjeden rolle. Ikke sånn å forstå at hun ikke var til stede, for det var hun – så godt som hele tida. Men vi fikk sjelden oppvisning i tungt gitarspill – som vi jo veit er en øvelse at hun behersker til fingerspissene.
To ord om antrekket til Hedvig, og dette skal på ingen måte oppfattes sexistisk. Hun er stilig, i lårkort kjole. Og hvordan det er mulig å henge en tung Gibson over skuldrene, med en halvmeter høye stilletthæler – det går over min fatteevne.
Men som hun spiller! Når hun virkelig trår til, i tett samspill med sin keyboardist, låter det Mahavishnu Orchestra! Og progrock!
Ensemblet går i retning Miles Davis’ “Bitches Brew”. Det er litt Motorpsycho, og de vâreste partiene minner om Charlie Chaplins “Smile”. Jeg hører faktisk King Crimsons Greg Lake som vokalist langt der i bakgrunnen.
Vokalen er dissonans. Nydelig. Sidsel Endresen. Lyssetting/video er praktfullt anlagt.
«Maternity Beat» er tittelen på dette storverket. Jeg håper noen passa på å få tatt opp denne konserten – for så å få den ut på plate. Terningkast hundre. (Arild Rønsen)
Vi bare improviserer, vi!
Og det er helt greit det når du heter Moskus og spiller på Teatret Vårt lørdag kveld.
Moskus har siden utgivelsen av det dobbelt-Spellemannnominerte debutalbumet Salmesykkel i 2012 markert seg som en av Norge, og Europas mest særegne unge jazzgrupper. De har egenhendig fylt begrepet “pianotrio” med stadig nytt innhold. Lørdag kveld var intet unntak. Anja Lauvdal på piano, Fredrik Luhr Dietrichson på bass og Hans Hulbækmo på trommer klarer i løpet av en time på scenen å skape så mange øyeblikk at det rett og slett skulle vart en time til. De er så søkende etter å finne mulighetene i musikken, grensene for hva som funker og kanskje ikke funker, og tør å gjøre dette live.
Den frie improvisasjonen er utgangspunktet for det meste som skjer oppe på scenen, men det er ikke dermed sagt at de ikke er harmoniske. For i søken etter det ukjente ligger også muligheten til å finne hverandre, både rytmisk og tonalt. Og dette varer over tid, når Anja lager et slags loop som Fredrik hiver seg på, kanskje ikke i samme toneart, men rytmisk. Innimellom dropper Hans et groove som matcher de andre. Så slipper en av dem taket, og musikken tar en helt ny vending. Som lytter har jeg hele tiden nysgjerrig på hvor de fører meg.
Den frie improvisasjonen står sterkt i norsk jazz, og denne trioen står ikke tilbake for noen, heller kanskje i front. De tør å utforske lydbildet med elektronikk. Det gir den klassiske pianotrioen en større dimensjon. I tillegg har instrumentene i seg selv så mange muligheter, dersom du ikke bare spiller på dem, men utnytter klangkassene i bassen, strengenes rariteter, og trommenes overtoner. Det blir aldri stille, selv om stillheten av og til skaper spenningen. Dynamikk og rene solopartier er effektivt, slik at instrumentalistene får skinne hver for seg, og gir samtidig oss tid til å fokusere på samspillet når de er tutti igjen.
En kommer ikke unna kommunikasjonen mellom musikerne, de små blikkene, smilene og hintene som kommer underveis. De har spilt sammen i nesten ti år nå, og kan nok hverandre ut og inn, men det ser ut til at de gleder seg over hverandres påfunn fortsatt. Det er deilig å se denne dynamikken utspille, for det sier litt om hvor mye det betyr å få være utøvende musiker, sammen, foran et publikum. Jeg håper og tror at denne eminente gjengen med musikere fortsetter det de holder på med, og fortsetter å være tro mot sin egen overbevisning og fortellerevne. Moskus er og blir en trio med mye å fare med, og en utømmelig kilde av påfunn. Det er slikt det blir gode opplevelser av.
I september slipper bandet nytt album — et liveopptak fra Victoria — Nasjonal Jazzscene fra 2018. (Jan Inge Tangen)
Rull over hit, Beethoven
Kjetil Bjerkestrand, Arve Tellefsen og deres venner skapte Beethoven-magi i Molde Domkirke på avslutningskonserten med programmet de hadde kalt Breaking Beethoven. Konserten er organisert i forbindelse med at det i år er 250 år siden Ludwig van Beethoven ble født. Etter dette blir Beethoven aldri det samme.
Vi vandrer opp trappa ved Rådhuset for å komme opp til plassen foran Molde domkirke. Seks dager med en annerledes Moldejazz sitter i beina, i hodet og i hjertet. Festivalsjef Hans-Olav Solli kalte det the impossible festival, på norsk kunne vi vel kanskje si at årets Moldefestival har vært ‘festivalen mot strømmen’. For der andre festivaler kastet inn håndkledet, holdt man pusten i Molde i et par uker ekstra, og bestemte seg så for å gi gass. Takk for det!
Det har blitt en svært annerledes festival, men en festival som allikevel vil stå fram. En festival som vil skille seg ut blant minnene om andre Molde-festivaler gjennom årene. Jeg sitter utmattet tilbake etter den femtiniende festivalen, akkurat slik det skal være på den sjuende dagen i uke 29. På denne søndagen, mens tonene fra lørdagens avslutningskonsert som vanlig klinger i hodet. Og i år er det Beethovens mange tema — sammen med tonene til spillemann Arve Tellefsen, synthmester Kjetil Bjerkestrand, strengeleiker Frode Alnæs, pianovirtuos Jie Zhang, cellomagiker Frida F. W. Waaler, bassresident Ellen Andrea Wang , trommesvinger Rune Arnesen og dobbelttenorist Håkon Kornstad — som synger og danser i ørene denne søndagen.
Våren 2019 gjorde Bjerkestrand og Tellefsen en konsertserie på Nasjonal jazzscene i Oslo de kalte Klassisk på Victoria. Der ga de, de av oss som var så heldige at vi kunne være tilstede, en rekke flotte konserter med lærerike vridninger på musikk med røtter i og utenfor den klassiske, europeiske musikktradisjonen. En serie som nok en gang viste oss at også det å søke opp tradisjonsbrytende og konvensjonsbrekkende musikalske uttrykk kan skape både ‘seriøs’, underholdende og vakker musikk.
Slik som når Rolf-Erik Nystrøm med ‘Oriental Winds‘-prosjektet søker opp, uttrykker og fornyer barokkens, og dermed hele den europeiske kunstmusikkens orientalske røtter. Når nye og gamle, vante og uvante linjer i musikkhistorien røres sammen i en smakfull gryte som når som helst kan vinne kokke-konkurransen Bocuse d’Or. Slik ble det også i Molde Domkirke denne kvelden. Her ble klassisk musikk blandet med lødigere musikalske uttrykk, uttrykk som har sine røtter i bluesen, i jazzen og i rocken.
Men denne blandingen er jo ikke noe nytt. Det er mange av oss som husker — det er jo ikke lenge siden — flere unge, særlig britiske, musikkstudenter som på seint 1960-tall utviklet ikke bare rocke-versjoner av klassisk musikk. De hadde også klare samtidsmusikalske ambisjoner og kvaliteter med sin nye musikk. Mye av musikken de skapte ble gjerne benevnt som kunst-rock, og ble en del av en tradisjon som etter hvert fikk merkelappen progressiv rock, eller prog-rock. Det var musikk som formet våre liv!
Men det er heller ikke lenge siden at slike ting ikke falt i særlig god jord hos forståsegpåerne. De som hadde et kunstsyn som var på vei ut av historien, de som mente slike ting var den absolutte helligbrøde. At Keith Emerson og Nice gjorde versjoner av Bachs Brandenburger-konsert nr. 3 var uakseptabelt. At et musikkkyndig publikum skulle eksponeres for en sammenblanding av ‘seriøs’ musikk med slike ungdommelige, for ikke å si foraktverdige, uakseptable, ‘populære’ og ‘useriøse’ musikktradisjoner, det var nesten på nivå med verdens totale forfall. Det er ikke lenge siden. Vi er mange som husker både balladen om Arne Domnérus’ album Ja, Vi Älskar på slutten av 1970-tallet og rabalderet rundt Duke Ellingtons versjon av Edvard Griegs Peer Gynt-suite. Disse dager er heldigvis for lengst forbi.
Jie Zhang. Foto: Hogne Bø Pettersen
For det var en strålende, underholdende, gøyal og lattervekkende feiring av Ludwig ‘Ludde’ van Beethoven som Tellefsen og Bjerkestrand serverte oss med Breaking Beethoven. De ga oss musikk som ikke kan forarge noen, selv ikke Theodor Adorno ville protestert.
En innledning med blant annet utdrag fra Beethovens fiolinkonsert i D-dur, leder over i Aaron Coplands Fanfare for the Common Man i noe som vel var bygget over Keith Emersons arrangement av denne for trioen Emerson, Lake and Palmer. En versjon som vi fikk servert på plate på midten av 1970-tallet — livet er kort, men kunsten varer. Deretter EUs selvutnevnte hymne Ode to Joy, fra den niende symfonien, som klinger ut i kirkerommet. Derfra og ut er det ikke bare stor underholdning, det er strålende musisering og utagerende humor og musikkglede.
Keiserkonserten, pianokonsert nr. 5 leder oss — nærmest naturlig — over i Tonys og Marias sang
— … there’s a place for us, somewhere a place for us, peace and quiet and open air …,
fra Leonard Bernsteins West Side Story, framført vokalt av Håkon Kornstad. Innledningslinja til Somewhere løftet jo Bernstein direkte ut av andresatsen i Beethovens konsert.
Vi danser deretter både til og fra Elise, noe som med etterfølgende pathetiske vendinger leder oss over til Waldstein-sonaten, pianosonate nr 21 i C-dur. Bjerkestrand drar til med synthetiske toner fra femtesymfonien, med en snei innom Mozart.
Underveis får vi et gledelig standupshow av de to organisatorene, der Bjerkestrand — etter Tellefsens hyllest til Beethoven og hans musikalske utvikling gjennom sitt liv — kommenterer at, — Arve, … du er jo noe eldre enn oss andre her, … du møtt’en Beethoven, du, gjorde du ikke?
]
Kjetil Bjerkestrand. Foto: Hogne Bø Pettersen
Og så kommer det:
— Visste du, Arve, at han Beethoven skrev blues?
Dermed drar de igang med første linja i temaet fra tredjesymfonien, fra Eroica-symfonien. Med den første linjen i Ess-dur-temaet, som ender på en frekk og freidig Ciss — en liten septim i temaets Ess-dur. Riktig nok er vel denne såvidt jeg kan skjønne, opprinnelig notert av Beethoven som en forstørret sekser, men denne skjeive tonen kan jo også lyde (enharmonisk) som en liten septim. Og dermed skape en tvetydig tonalitet som det går an å leike videre med.
Rundt denne tonen bygger så Beethoven videre en forstørret kvart og vi er i gang. Ensemblet i Molde Domkirke drar i gang med en blues i fortsettelsen av dette, der Frode Alnæs speller bluesfarget Stratocaster — eller Strat blant venner — så det ljomer i kirkerommet. Tellefsen, som aldri slutter å underholde, drar i gang med et swingende og bluesorientert felespill som fortsatt sitter i ryggmargen.
Avslutningen kommer med Måneskinnssonaten, før Håkon Kornstad tar oss ned med Remeber me fra Henry Purcells Dido og Aeneas. Vi har vel egentlig fortsatt ikke landet, selv om det i dag er den dagen som et vanlig år er den mest mistrøstigste i Molde, søndagen i uke 29. I ettertankens klare lys må jeg allikevel si at det er to framføringer som virkelig ga meg gåsehud, Zhang og Waalers framføring fra Beethovens cellosonate nr. 3 i A-dur og kanskje i enda større grad, samme Zhang og Tellefsens utvikling av fiolinsonate nr. 9 i A-dur.
Jeg har vel aldri egentlig riktig fått skikkelig fot for Beethovens musikk. Det har vært andre komponister, både i fortid og nåtid, som har fascinert mer. Men etter Bjerkestrands og Tellefsens Breaking Beethoven, innser jeg at jeg nok får lyst til — og behov for — å dykke ned i denne materien. Kanskje på tide, 250 år etter at Ludwig fra betegården ble født i 1770! Ingen rygger eller bein ble brukket under denne konserten, men brukne toner og skeive linjer var det mange av. Og takk for det! (Johan Hauknes)
Med dette avslutter vi årets rapportering fra de sekstiende jazzleker i Molde! Takk for i år, og ses igjen neste år.
Tekst: Johan Hauknes, Christen Hvam, Solgunn Brunvoll, Jan Inge Tangen, Arild Rønsen
Foto: Hogne Bø Pettersen, Gunnar Horrigmo, Thor Egil Leirtrø, Moldejazz/Ole B. Steinsvik
