KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 2, TORSDAG 8. JULI 2021: Det beste med Drammen er å kjøre fort forbi / med pari kurs mot Sølvbyen, mot Kongsberg on the rocks. / Å sitte i bakgården på Opsahlgården med en kaffe, en tår, ei tåre, en bok. / Nei gi meg fortaustrær, / Sitronpressa. / Bygdepressa. / Det aller beste med Kongsberg er å padle på Lågen, padle på Lågen, / padle på drømmene, padle på Lågen en stille høstdag.
Vi synger en slags blues for Kongsberg: For det var jo hun som vi så forsvant. Himmelen hadde tent sine lykter / Månen løste hjertet ut. / Hun var den jeg søkte / den jeg drømte som min brud. / Men hun fløy bort på usynlige vinger … / Og aldri så jeg henne igjen.
Eller …?
I dag skal jeg nok en gang selv på scenen under Kongsberg jazzfestival. I forbindelse med at Arild Andersen fylte 75 år 27. oktober sist høst lagde jeg en bred presentasjon av den musikalske historien til Andersen fra Strømmen, etter at han som 16-17-åring plukket opp bassen første gang. Artikkelen, samt et intervju med jubilanten kan du begge lese på salt peanuts*. Jeg kan selvfølgelig ikke anmelde denne samtalen, men la det være sagt at det for meg, både som samtaleleder og sparringpartner, og også som tilskuer, ble en svært underholdende og ikke minst, lærerik, time. Om alle makter står oss bi, vil du kunne oppleve denne timen i en egen salt peanuts*-podcast om litt.
Grunnet dette og framleggelsen av vår rapportering fra festivalens første dag, måtte vi dessverre hoppe over solokonserten til Håkon Kornstad. Det var med tungt hjerte vi måtte gjøre dette, ikke minst fordi vi fortsatt med glede husker inntrykket fra Kornstads interaktive utstilling i kunstnerlåven her på Kongsberg under festivalen under «… året det var så dypt», for å parafrasere Øystein Sunde. I 2007 hadde Kornstad sluppet albumet «Single Engine», og dette ble markert med en stort anlagt interaktiv audiovisuell utstilling samme året, det året Lågen flommet langt over sine bredder, og Nybrua ble stengt for trafikk. … Og vi gikk, og vi gikk, og vi gikk og vi gikk, …
Men er det én ting som er sikkert, så er det at gode ting kommer tilbake. Som når power-trioen I Like to Sleep setter seg stevne i Energimølla. Da de vant JazzINTRO for tre år siden, var de tre unggutta overveldende nyheter. Nå har gitarist Nicolas Leirtrø og vibrafonist Amund Storløkken Åse fullført jazzlinja i Trondheim, mens trommeslager Øyvind Leite er ferdig med andre året på jazzlinja.
Siden den gangen har de gitt prisvinneralbumet «Bedmonster», og så kom albumet «Daymare» i fjor. Nå forteller de at de er på gang med et tredje album, med musikk bygget over deres uttrykksbeskrivende slogan. Der AACM i Chicago hadde ledestjernen «Great Black Music», har I Like to Sleep valgt seg «powerjazz to the people» som sitt siktemål.
Jeg har dessverre ikke mulighet til å få med meg mer enn snaut tjue minutter av konserten deres, men la det være klart, det er en trio som har lagt ikke bare alen, men kabellengder, pilkast og oksehoder til sin vekst. Her er det tre unge menn vi kan få mye glede og god musikk av i framtida. Det er bare å glede seg.
Etter at din utskremte rapportør hadde levert sine saker, satte vi oss til for en meditativ vakker seanse i Sølvsalen. Med Nils Økland og hans feler, og Sigbjørn Apelands orgeltoner, denne gangen med Kongsberglånt harmonium, pumpeorgel eller salmesykkel, blir du alltid varm innvendig, ettertenksom, slått til jorda av deres musikalitet, lune humor, og upretensiøse framstilling av det hele. Kunstneren Ludvik Eikaas danser gjennom rommet når Økland framfører «.. det nærmeste jeg kommer Jimi Hendrix», sin egen hyllest til Eikaas, Stabeisslått.
Når orgelet Apeland spiller på er tydelig merket med Chicago Cottage, navnet til en av de aller største produsentene av trøorgel for drøyt ett hundre år siden, er det lett å forestille seg hvordan denne musikken, der mye av den har røtter i norske folketoner og norske salmer, flyttet seg med de unge norske utvandrerne som etablerte seg på prærien i tiårene etter 1870. Så godt som alle nordmenn som lever i dag har slektninger og familie med røtter de «norske statene» vest for Michgiansjøen, Wisconsin, Minnesota, the Dakotas, …
Dette var prærieområder der nærmeste storby alltid har vært Chicago, the Windy City. Og nei, selv om det er lett å forestille seg, fikk den ikke dette tilnavnet fordi den produserte «wind organs». Men når Chicago Cottage Organ Company reklamerer med at de sørger for «One Organ Every 10 Minutes. 60 Organs Per Day», skjønner du at det er seriøs business Apeland trakterer. Mens vi lytter til en vals etter Ole Bull, som Hans Brimi plukket med seg fra det lille norske samfunnet i Drammen, i Eau Claire County i staten Wisconsin, er det lett å forestille seg dette orgelet traktert i en liten kirke eller skole på prærien, bygget av norske innvandrere.
For det var alltid en kirke og en skole som var det første de satte opp for fellesskapet når de hadde etablert seg på nytt land. Og i disse kirkene og skolene var nok Chicago Cottage-organene mange. Ett av disse orglene havnet i Kongsberg og var denne dagen på plass i Sølvsalen. Til glede for oss alle.
Økland og Apeland er noen av de aller fremste eksponentene for den nye folkemusikken i Norge, der spillemennene og -damene bruker det tradisjonelle materialet til helt nye og moderne musikalske uttrykk. Der tradisjonen respekteres aller best ved å fornye den, ved å levendegjøre den. Det er underlig i dag da dette er en så selvsagt del av vårt musikalske landskap at det ikke er mange tiårene der dette kunne ført til opprør, forbannelser og krav om avspillingsforbud. Fordi som det ble hevdet, ved ikke å være en museal framføring av den gamle musikken respekterte det ikke tradisjonen. Som om noen norsk spillemann noensinne har forholdt seg til en slik fortellertradisjon.
Det er underlig hvordan vi som mennesker skaper og påtvinger tvangstrøyer, på oss selv, og ikke minst på de andre. Alt fordi vi ikke kan innse at den beste måten å respektere tradisjonen på er å videreutvikle den, er å leke med den, er å blande den med alt det nye. Den beste måten å respektere tradisjonen på er å skape nye tradisjoner. Så enkelt. Så vanskelig.
Slike tanker kan en konsert med Nils Økland og Sigbjørn Apeland skape. Mens musikken deres berører sjel og legeme, der klumpen i halsen og tårene i øyekroken danser samba – og altså vals – med hverandre.
Nå danset ikke Siril Malmedal Hauge fra musikkøya Sula, verken vals eller samba, men danset det gjorde hun og hennes band. Da de satte hverandre stevne i Energimølla, var det for å markere den nye plata som nå er under utgivelse, «Slowly, Slowly». Vår anmeldelse av plata kan du lese her. Det var musikken derfra vi nå blir servert. Jan Granlie skrev i sin anmeldelse at «… ultracoole Siril Malmedal Hauge og hennes utmerkede og kreative medmusikere, er både mer original[e] og mer spennende enn 99% av alle andre «jazz-jazz»vokalister man hører i løpet av et år …», før albumet omtales som «… en strålende plate».
Den som tror at det vi vil bli servert er gjennomsnittlig popvokal smooth jazz, tar fullstendig feil. Dette er avantjazz av ypperste merke, der like godt Joni Mitchell, som Ursula Dudziak swinger innom. Der Kjetil Mulelid kaster finurlige pianistiske blomster over forsamlingen, mens Martin Myhre Olsen trår til av solid merke på både alt- og sopran-, så vel som tenorsaksofon. Torgeir Standalpå gitar, Henrik Lødøen på trommer og Martin Morland på bass er ikke langt bak. Til tider tvert om.
Men fremst blant disse er forfatteren av de toner vi hører, store blomster om små øyeblikk, som når den rimfrosne isen blinker i sollyset mens du glir stille over overflaten på nyslepne skøyter.
Riktignok er jeg tildelt det som må være Energimøllas aller verste plass, lydmessig sett, men det glemmer jeg raskt i pur glede over musikken. Låtene kommer som perler på ei snor, der lyset skinner i alle regnbuens farger. Som det heter i «Pearls», «… they are pearls … of different shapes … and different colors».
Siste post på dagsorden i dag skjer i Musikkteatret på Krona. Dette er slike festivaldager der man som Tommy i Bill Wattersons fantastiske serie Tommy og Tigern (Calvin and Hobbes) skulle hatt en duplikator (se den fantastisk storylinen i «Scientific Progress goes ‘Boink’»). Siden vi ikke har tilgang til en slik modifisert ‘transmogrifier’ må vi la Stian Carstensen, Susanna & the Brotherhood of Our Lady og Steinar Rakes & the Stillhouse Band seile sine igjen sjøer, mens vi følger våre.
Kvelden avsluttes med bestillingsverket «Frameworks», levert av fjorårets sekstiåring, sulaværingen Nils Petter Molvær (hovedbildet). Denne trompetisten som har levert så mange fantastiske musikalske øyeblikk, fra de første konserter med det som ble bandet Masqualero i 1983, til han skapte internasjonal furore og leverte helt ny musikk i et annet bestillingsverk. Med «Labyrinter» som tingingsverket ved Vossa Jazz i 1996, la Molvær grunnlaget for den enorme internasjonale suksessen som fulgte med albumet «Khmer».
Så røttene i musikken er minst 25 år lange i det vi setter oss ned for å lytte til Molvær og hans medmusikere. Erland Dahlen på trommer, bjeller og annen perk og Jo Berger Myhre på kontrabass og elbass er begge med i Molværs faste band. I tillegg har han med seg strengevirtuosen Johan Lindström på pedal steel og gitar, Harpreet Bansal på fiolin og Vladislav Delay [Sasu Ripatti] på live-sampling.
Etter at Molvær sist høst måtte gjennom to alvorlige runder med virkninger av covid-infeksjon, har Molvær blitt en viktig talsmann i offentligheten for advarselen mot de som fortsatt påstår at sars-cov-2-viruset og sykdommen det skaper bare er en variant av en mild influensa. De av oss som innser at det er så mye mer, og som innser at de fire millioner døde som til nå er ofre for sykdommen bare er begynnelsen på den globale katastrofen som dette viruset vil skape, er i dag takknemlig for at vi har Molvær tilbake i god form. Men mer enn det, vi verdsetter den jobben som Molvær har gjort for å få fram dette budskapet, der dette kommer fra en person som er kritisk avhengig av sine åndedrettsorganer for å kunne utføre sitt virke.
Det er et flott verk Molvær presenterer oss for, med strålende bidrag kanskje spesielt fra Bansal og Dahlen i dag. Og dessuten, når Molvær legger på sin trompettone uten elektronisk manipulering og effekter, er det å bli minnet om igjen, hvor vakker og innholdsrik Molværs trompettone er. Når den synger klart og tydelig, uten bearbeidinger. Selv om effektene er en selvfølgelig og viktig del av Molværs musikk.
Mens vi lar inntrykkene synke ned i sjelens indre og så frø til nye auditive og visuelle bilder for langtidslagring, vandrer vi ut i natten. Det er ikke ro i sjelen til å gå rett til sengs, derfor prøver vi å finne litt ørens lyd til en liten refleksjon og ettertanke over dagens hendelser. Men det er ikke lett i den pumpende, dampende, bankende, tsunami av støy, ikke musikk, som møter oss på østsiden av Nybrua.
Er det her det er jazzfestival?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kongsberg jazzfestival/Inger Marie McQuown om ikke annet er angitt
I Like to Sleep. Foto: Kongsberg jazzfestival/Thomas Hegna
Nils Økland
Sigbjørn Apeland
Frameworks
