JAZZ IN COPENHAGEN, KONCERTKIRKEN, KØBENHAVN, 4. JULI 2020: Da den amerikanske presidenten gjorde hva han kunne for å splitte verden enda mer på landets nasjonaldag, ofret man ikke amerikanerne en tanke under «Jazz in Copenhagen»-feiringen denne dagen. Selv om man, i god dansk ånd, bruker det amerikanske språk for å uttrykke seg, og for å feire jazzen i en tid hvor man har avlyst sommerens megafestival. Da har istedet de mange småklubber valgt å feire jazzen på sine spesielle måter, og i Koncertkirken på Blågaards plads, fikk vi overvære tre gode konserter denne lørdagen.
Og det startet på ettermiddagen med vokalisten Anna Kruse og hennes medmusikanter, pianisten Nicholas Kingo og gitaristen Jeppe Holst. Anna Kruse har gjort det nærmest til et livsverk å tonesette de kraftfulle, livsbekreftende diktene til den finske poeten Edith Södergran. Hun har akkurat vært på Jylland og spilt inn en ny plate, sammen med strykekvartetten Who Killed Bambi, som vil være Kruses fjerde plate med tolkninger av Södergran-dikt, hvor også den svenske skuespilleren Stina Ekblad medvirker. Her på salt peanuts* har vi tidligere anmeldt hennes forrige plate, «Himlens Rand» (anmeldelsen kan du lese HER.)
Anna Kruse kommer opprinnelig fra Sverige, men har etablert seg godt i Danmark, selv om hun synger på svensk, som i likhet med norsk, er et språk danskene ofte har litt problemer med. Edith Södergran ble født i 1892 i Sant Petersburg, og døde i Raivola (nå Rosjtjino i Russland) i 1923. Hun var finland/svenske, og skrev sine dikt hovedsakelig på svensk. Hun er en av de mest kjente finland/svenske forfattere og utga i alt sju diktsamlinger.
Og fra disse diktsamlingene har Kruse valgt sine favorittdikt, og tonsatt dem på en troverdig og veldig svensk måte. Og sammen med de to dyktige medmusikantene, fikk vi en litt annerledes, men spennende åpning på dagen. For det de fremførte lå et godt stykke unna den musikken vi i salt peanuts* er vant til å høre i Koncertkirken. Dette er vanligvis, i alle fall for oss, et av de beste stedene for frittgående jazz i København. Men jeg har aldri hatt noe i mot fin, svensk visesang, og i denne tradisjonen trår Kruse og hennes medmusikanter fram helt i toppen.
Etter en relativt lang pause, hvor været på utsiden var såpass ugreit at vi valgte å bli værende i drøyt to timer inne i kirken (det skjer ikke så ofte), var det klart for den første av to duoer denne lørdagen.
Perkusjonisten og trommeslageren Lisbeth Diers kjenner vi blant annet fra flere av Marilyn Mazurs prosjekter, som de to kvinnebandene Percussion Paradise og Shamania (deres plate fra 2019 er anmeldt HER). Hun har tydeligvis «mester» Mazur som et slags forbilde, men har sin helt egen måte å spille på som fascinerer. Denne dagen fikk vi en verdenspremiere, hvor hun skulle møte den svenske bassisten (og i dag også cellisten) Thommy Andersson i duo. De har spilt sammen snart i 30 år, men aldri gjort noe sammen som duo. Og siden vi hørte en svært god konsert med Mikiko Hirabayashi Weavers med Andersson i går, var vi spent på hvordan han ville takle det litt friere lydbildet som vi antok ville oppstå da disse to skulle møtes ansikt til ansikt.
Og etter litt prøving i starten, ble dette et spennende sett. Diers har en egen forkjærlighet for rytmiske mønstre fra andre deler av verden, noe hun muligens har fra Mazur, og dette utnytter hun på en fin måte. Hun spiller på alskens trommer og perkusjonsinstrumenter man vanligvis møter i andre kulturer, så som for eksempel fingerpiano og forskjellige keramikk-krukker, og med disse som førende instrumenter, i tillegg til trommesettet, inviterte hun Andersson inn i denne verdenen med den største overbevisning. Og Andersson tok utfordringene på strak arm. At han er en dyktig bassist, med en dyp og deilig tone i bassen, visste vi fra før, men at han også var en kreativ og god cellist, visste vi ikke. For han tonela Diers rytmiske mønstre på en strålende måte, fulgte henne hele veien og serverte den ene gode ideen etter den andre. Nydelig!
Så var det klart for siste sett denne lange lørdagen. Da skulle vi få høre to musikere vi har hørt sammen tidligere, men mest av alt har vi hørt dem i andre settinger. Den norske saksofonisten Torben Snekkestad har vært bosatt i København i mange år, og har spilt med en rekke spennende prosjekter. Han har gjort soloplater i eget navn, (tre av dem anmeldt HER), noen duoplater med bassisten Barry Guy og pianisten Agusti Fernández, blant andre «The Swiftest Traveler» (TROST, 2019) som er anmeldt HER, og «Louisiana Variations» (LISTEN FOUNDATION, 2018) som er anmeldt HER). Pianisten Søren Kjærgaard er, ved siden av Simon Toldam (som vi omtalte i gårsdagens rapport), en av de virkelig kreative, dyktige og spennende pianister i Danmark. Han har medvirket på en rekke plater, enten i egen regi eller sammen med såpass forskjellige artister som Claus Hempler, Niels Skousen, Jacob Bro, Michael Blake, Jonas Westergaard, Kresten Osgood, Emil de Waal, Nicolai Much Hansen, esperanto-rapbandet Iksheltashel, Bandapart eller med forfatteren, skribenten og tennis-spilleren Torben Ulrich.
Når de to møtes oppstår det ren magi på scenen. Alt kan virke fritt og funnet på der og da, men de to har spilt sammen i mange, mange år, og kjenner hverandre godt både personlig og som musikere. Og denne kvelden gikk samarbeidet nesten over i en annen enhet eller over i et annet univers.
Snekkestad spilte sopran- og tenorsaksofon, og lot trompeten med saksofonmunnstykke, som vi ofte hører han traktere, hvile. Hans tone i tenoren er dyp og deilig, og hans teknikk er fremragende. Han er innom alle tenorheltene på sin kreative vei, og spinner rundt pianoet som om det sto om livet. Jeg har hørt Snekkestad i en rekke sammenhenger de senere årene, men aldri har jeg hørt han såpass vital, viril og pågående som i noen av sekvensene denne kvelden. Og når han plukker fram sopranen, får vi en lyrisk sekvens som er noe av det vakreste jeg har hørt på lang, lang tid. Da gikk det stille og rolig for seg, og da Kjærgaars oppdaget at det var en viss knirking i pianokrakken, brukte han dette som et tredje element i musikken som fungerte fantastisk. Og da en i publikum mistet noe tungt på gulvet, noyaktig da Kjærgaard slo an den siste tonen, og passet perfekt inn i låten, var suksessen sikret.
Kjærgaards pianospill er svært lydhørt. Han følger Snekkestad med alle hans ideer, og kommer stadig opp med nye som Snekkestad henger seg på, og vi får en nesten magisk kommunikasjon. Og Kjærgaards teknikk er det ikke mange som overgår. Her får vi alt fra det sarteste sarte, til eksplosjoner som ryster kirkeveggene. Og Snekkestad boltrer seg nesten hemningsløst over, under, foran og bak Kjærgaards spill, og vi får et sett som overgår det meste. To (eller var det tre) ekstranummer og stor stemning i Koncertkirken.
Dette stedet på Nørrebro, ser ut til å bli hovedstedet for salt peanuts* utskremte under denne «festivalen». Og i dag skal vi igjen høre Kjærgaard i kirken, denne gang med den danske, Berlinbosatte saksofonisten Mia Dyberg og den tyske trommeslageren Rudi Fischerlehner. Vi gleder oss!
Tekst og foto: Jan Granlie
Anna Kruse
Nicholas Kingo
Jeppe Holst
Lisbeth Diers
Thommy Andersson
Søren Kjærgaard
Torben Snekkestad
