På skive

SNEKKESTAD / FERNÁNDEZ / GUY

«Louisiana Variations»
LISTEN FOUNDATION FSR 012018

Den norske, nå Københavnbosatte, saksofonisten Torben Snekkestad, har ikke helt klart å etablere seg der han bør forefinnes innenfor det skandinaviske jazzlivet, nemlig helt der oppe blant toppene. Han har gjort en rekke prosjekter innenfor den moderne jazzen, og i skjæringspunktet mellom jazz og samtidsmusikk i en rekke år, og den 9. juli 2017, var han på besøk i Koncertkirken på Blågaards plass på Nørrebro, for å gjøre et sett frittgående musikk sammen med pianisten Agusti Fernández og bassisten Barry Guy. Jeg husker konserten som en strålende opplevelse, og jeg var svært spent på hva man fikk når dette spontane og frittgående settet skulle overføres til plate.

Vi snakker Copenhagen Jazz Festival, og det var en hel del som skulle klaffe, for at man skulle få med seg denne konserten blant et par, tre hundre andre denne dagen. Men for de som ikke oppdaget konserten i åtte punkt skrift i programmet, får nå muligheten til å gjenoppleve settet.

Låtene er delt inn i låttitlene «LV #1» til «LV#6», og vi får høre et kollektiv som virkelig jobber sammen. Jeg synes ofte det kan være vanskelig å skrive noe fornuftig om musikk som er totalt fri som den vi får høre på denne platen. Men med konserten i bakhodet, dukker det opp tanker og følelser fra den gang, som sitter spikret i hjernebarken.

Vi får tre musikere med verdens største ører når det gjelder å lytte til hverandre. Hver for seg er de i den absolutte verdensklasse når det gjelder fri improvisasjon, og med Guys litt klassiske/samtidsmusikalske tilnærming og Fernández relativt frie løp over pianoet, gir det Snekkestad all verdens frihet til å uttrykke sine innerste følelser i musikken, enten han spiller konvensjonell saksofon eller han setter saksofonmunnstykke på trompeten, som gir en helt særegen tone.

De seks strekkene kunne like gjerne gått i ett og hatt en tittel, for dette er musikk som går nesten sømløst over i hverandre, kun med noen temposkifter og stemninger som variasjon. Og med det mener jeg absolutt ikke at dette er kjedelig, eller musikk som ikke endrer seg underveis. Å langt ifra. Her er variasjonene store, fra det mer konvensjonelle til det totalt frie, hvor Fernández oppholder seg inne i flygelet, mens Snekkestad utstøter originale lyder på trompetsaksofonen. Barry Guy er en mester med buen på bassen, og skaper lydbilder som kan høres ut som hvalsang under og over de andres heftige spill.

Og hele veien er det musikk som nærmest er skapt for at man skal lukke øynene og skape sine egne bilder inne i hodet. For dette er musikk som nesten fungerer som en roman. Som aldri kan filmes, men hvor lytteren skaper sine egne bilder til musikken, som sikkert er helt annerledes enn de bildene musikerne selv har. Og det er noe av det som er så fascinerende med slik musikk. Man vet aldri hvilken vei musikerne tar oss. Er det noe vi har hørt før i den strofen? Hvilken film kan dette være fra? Er dette gjort av en klassisk komponist? Spørsmålene står i kø, og den beste måten å finne ut av det, er å lukke øynene, åpne ørene på vid gap, og bare la musikken ta bolig.

Fascinerende både live og på plate.

Jan Granlie

Torben Snekkestad (s, tp), Agusti Fernández (p), Barry Guy (b)

 

Skriv et svar