VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, LØRDAG 1. MARS 2025: «Grense–sprengende, vilt, virtuost, lyrisk – og blendende vakkert!». Det annonserte Nasjonal jazzscene i forhåndsomtalen av dagens konsert. Legger vi til ‘humoristisk og smilende’, så er beskrivelsen av det som ble framført på scenen denne lørdagskvelden den første dagen i den siste vintermåneden i 2025-sesongen.
Om å komme hjem
På scenen foran et så godt som fullt besatt Victoria plasserer Bobo Stenson Trio seg. Med Bobo Stenson på piano, Anders Jormin på kontrabass og Jon Fält på trommer og perkusjon. Bobo Stenson Trio har nå eksistert i førti år. Med Anders Jormin på bass, og med tre forskjellige trommeslagere, har de utgitt i alt åtte album. Etter at det første albumet Very Early kom på Dragon i 1987, med Rune Carlsson på trommer, er det kommet sju album på ECM. De tre første av disse, Reflections (1996), War Orphans (1998) og dobbelt-CD-en Serenity (2000) var med Jon Christensen på trommer.
Etter det individuelt krediterte albumet Goodbye i 2005 – med Paul Motian på trommer – som kommer i tillegg, har Jon Fält vært på plass i trioen de siste nesten tjue årene. Først med Cantando i 2008. I 2012 kom Indicum, før Contra La Indecisión ble sluppet i 2018. Den siste er anmeldt av oss her. For ganske snart to år siden ble det – forhåpentligvis foreløpig – siste albumet sluppet, Sphere. Redaktørens anmeldelse kan du lese her.
«Gott å komma tillbaka … å komma hem!», er Stensons åpningsreplikk. «Var välkommen hem», svarer vi. For det er alltid en glede å lytte til Bobo Stenson, det er få pianister som er konsistent på et så høyt nivå hele tiden som ham. Jon Fält er en strålende trommis, men det er Anders Jormin som med sitt spill virkelig gir musikken drive i denne trioen.
Känn doften
«Nu är ju våren i antagande …», sier Stenson, og endrer formuleringen til «… i antågande. Den kommer snart!». De tre glade svensker tjuvstarter så med «Våren». En sangtittel som jo kan skape helt annerledes forventninger når den blir hørt i norske ører. Mens Stenson er rask til å påpeke at vi snakker om melodien til den svenske komponisten Sven-Erik Bäck. Bäck skrev melodien til den svenske oversettelsen av et utdrag fra Juan Ramon Jimenez’ Platero y yo, eller Silver och jag på svensk, om fellesskapet og det delte lyriske synet på livet, mellom eselet Platero og en ‘jeg’-skikkelse, formentlig Jimenez selv. Teksten
¡Ay, qué relumbres y olores! / ¡Ay, cómo ríen los prados! / ¡Ay, qué alboradas se oyen!
tilskriver Jimenez i boka, en romance popular, en folketone. Arne Häggqvist oversatte denne teksten til svensk slik,
Se, se vilket ljus och känn vilken doft! / Se hur ängarna le, / och lyssna till gryningens sånger!
Den svenske komponisten Sven-Erik Bäck skrev så melodi til denne teksten. I Anders Jormins arrangement og trioens skaperevne, hører vi vårens fuglesang, snøens bulder og tiurens kneppen. Alt skapt analogt på scenen. En varmende vårvind med løfte om varmere dager, stryker gjennom lokalet. Et løfte vi trenger mer enn noe annet i disse dystre tider, der en gulrotfarget, pompøs oppblåst bavian som knapt nok greier å tenke på annet enn seg selv, kaster mørke skygger over framtida.
De røde blomster hilser majoren
En vals som Anders Jormin har hentet fra et sted der den er «mycket känd, och mycket omtyckt, … och sjungen … i Nord-Korea», som Stenson ordlegger seg, er neste ut. «The Red Flower», kreditert til nord-koreanske Woo Jung-Hee, som har komponert flere sanger til revolusjonens og partiets ære. Dette er en av dem, i valsetakt! Og trioen gjør dette propagandastykket til et stykke svensk sommer, der vi danser rundt maistangen.
Mens de to første låtene er fra det nye albumet, er den neste, «El mayor», en gammel slager. Denne sangen, som maner til strid, er fra en annen del av verden, skrevet av den straks 80-årige musikeren Silvio Rodriguez fra Kuba. Sangen taler om en revolusjonær som kjempet for sine idealer. Der John Donne i 1624 skrev at «No man is an Iland, intire of it selfe; every man is a peece of the Continent, a part of the maine», framfører Rodriguez at
Toda época fué pieza / De un rompecabezas /
/ Para subir la cuesta / Del gran reino animal
Hver epoke var en del / av et større bilde /
/ for å bestige toppen / av dyrenes herredømme
Teksten avslutter med
Va cabalgando / El Mayor con su herida /
/ Y mientras más mortal el tajo / Es más de vida
Va cabalgando / Sobre una palma escrita /
/ Y a la distancia de cien años / Resucita
Der rider / Majoren med sitt sår /
/ jo dypere dødelig er hugget / desto sterkere er livet
Han rider / over en beskrevet flate /
/ og hundre år av sted / han gjenoppstår.
Dette var en hyllest til Ignacio Agramonte som ble framført første gangen på hundreårsdagen for hans død. Generalmajor Agramonte var nestleder i revolusjonen under tiårskrigen mot den spanske kolonimakta, fra 1869 til han ble drept under slaget ved Jimaguayú i mai 1873. Det var amerikaneren Henry Reeve, som kjempet på kubanernes side, som ga ham kallenavnet ‘El Mayor’ som en hyllest.
Ives i flukt med Don Cherry
Høydepunktet for undertegnede blir Jormins hommage til den amerikanske komponisten Charles Ives – «Unquestioned Answer – In memoriam of Charles Ives» – «En av dom få amerikaner som man fortfarande tänker på med glädje».
Den amerikanske komponistens etternavn er snublende nær det latinske klassenavnet på det vi kaller fugler, nemlig Aves. Fuger, flukt, assosiasjonene til Ives’ musikk er mange. Han betegnet endog tredjesatsen i sin 4. symfoni, av mange regnet som et høydepunkt, som ‘fuge’, eller flukt. Jormins veksling mellom pizzicato- og arco-spill er story-telling av høyt nivå.
Stenson presenterer oss for et solo preludium som sammen med et heftig kalimba-groove (kalimba er også kjent som fingerpiano eller thumbs piano) åpner opp for temaet av Don Cherry som Bobo Stenson betegner som «Don’s Kora Song».
Et sterkt minne om Don Cherrys periode i Sverige, i Stockholm og i Tågarp. Don Cherry spilte den inn på plate med Billy Bang i 1982 som «The Kora Song». Bengt Bergers Chapter Seven spilte den inn på sitt eneste utgitte album Thums Up. Bobo Stenson Trio inkluderte låta på Cantando i 2008.
Jansons Ky
Alfred Jansons «Ky and beautiful Madame Ky», skrev Janson i 1975 med norsk tittel, «Ky og vakre Madame Ky», for barytonvokalist, kor og saksofonledet jazzkvartett. Personene er selvfølgelig Nguyen Cao Ky og hans meget vakre ektefelle, Dang Tuyet Mai. Cao Ky var leder av flyvåpenet første halvdel av 1960-tallet, og så statsminister, deretter visepresident, fram til 1971, etter en serie med militærkupp og motkupp i Sør-Vietnam i 1964-65.
Jansons stykke er spilt inn med Det norske solistkor, ledet av Grete Pedersen, og med Helge Lien på piano og Janson på melodika. Komposisjonen har tekst fra et dikt av Harald Sverdrup, «Ky og vakre Madame Ky / lever på en rosensky / Ho Chi Minh / farlig vind», publisert i Farlig vind i 1969. Det er fart i fru Ky i trioens versjon
Beatet på / beatet av / beatet foran / beatet bak /
Over – under / att og fram / humor i musikken / det er alt!
Det er kanskje den viktigste lærdommen denne kvelden, uansett hvor svart og mørkt det er, kan musikk skape lysglimt og håp, når verden rundt synes helt håpløs.
Jormin har en helt unik og umiskjennelig tone i sitt spill, og med en ganske ny bass har han en tone som er stor, klar, og uhyggelig presist spilt, selv med bue. Hans overtonespill på bassen, såkalt flageolett-spill, er utsøkt, både med naturlige (helstrengs-) og falske flageoletter! De er deilige og syngende, og utfyller hans øvrige presise og svært retningsgivende spill.
Funkig barock på krogen
Konsertens ordinære del avsluttes med Gary Bartz’ «Uhuru Sasa», en funky driver. Bartz spilte inn denne med sitt NTU Troop på Harlem Bush Music – Uhuru, utgitt i 1971. Vi fikk selvfølgelig ikke Bartz’ troppers vokalkor, men vi svingte oss ut av konserten til disse tonene.
Som ekstranummer fikk vi den engelske barokkomponisten Henry Purcells «Music for a While». Dette er musikk fra den midlere perioden i barokken, en periode som grovt sett varte mellom 1650 og 1700. Henry Purcell døde i 1695, da Johann Sebastian Bach, han som så å si tok barokken med seg i graven i 1750, var ti år gammel. Arien «Music for a While» er skrevet til en oppsetning av Ødipus, og er gjengitt i det posthumt utgitte (1702) verket Orpheus Brittanica.
Stenson og Jormin ga ut denne arien på albumet Goodbye med Paul Motian i Jormins arrangement. Det oppleves omtrent som om Carl Michael Bellman holder hoff på kroen Duvan, på hjørnet av Stora Gråmunkegränd og Vesterlånggatan i Gamla Stan. Der har han etterlatt seg en ubetalt nota på mer enn 11 daler i 1787, for blant annet ni flasker rhinsk vin, to flasker moselvin og en flaske fin arak.
Nå var vel omsetningen i baren på Nasjonal jazzscene ikke i nærheten av dette for noen av de tilstedeværende, men det ble god svensk, barokk krogstämning, med Bobo Stenson Trio. Men det var en kveld ikke bare i den virkelig gode musikkens tegn, men også i det gode selskapets tegn. Det er fellesskapet oss imellom, gleden av å være sammen, og skape noe sammen, som kan redde oss i de mørke tidene vi nå synes å være på vei inn i.
Tekst og foto: Johan Hauknes
