Da jeg hørte Bobo Stenson Trio i Bystyresalen i Haugesund, under fjorårets Sildajazz, skrev jeg følgende i min anmeldelse aom konserten: «Mens jeg satt å lyttet til denne konserten, forsto jeg virkelig hvorfor vi er noen «gærninger» som bruker livene våre på denne musikken – helt frivillig og uten betaling. Vi få som lytter, skriver og snakker om jazz til det kjedsommelige når vi treffes (til stor fortvilelse for utenforstående). Og at drømmen må være å forlate denne verden mens for eksempel Bobo Stenson Trio spiller akkurat den musikken vi fikk servert i dag. Og å gå ut av tiden med trioens versjon av Don Cherrys «Kora Song», må være den helt optimale måten å gjøre det på. Det er noe med måten disse tre spiller på som går rett i hjerte og sjel, og som jeg er sikker på gjør oss til litt bedre mennesker».
Og nå er trioens nye innspilling puttet inn i spilleren for n’te gang. Første gang var jeg usikker på om jeg ville få den samme opplevelsen som i den fine Bystyresalen i Haugesund, men jeg trengte ikke mange sekundene i førstelåta, Per Nørgårds «You shall plant a tree» før jeg var overbevist. Faktisk litt med romklang i bandet enn i Haugesudn (det er tross alt en ECM-innspilling). Per Nørgård er en dansk komponist og han regnes som den mest betydningsfulle blant de danske komponistene, og blir ofte betegnet som den største siden Carl Nilelsen.
Og denne åpningen er bare så ustyrtelig vakker, at man nesten glemmer å skrive. Stensons pianospill høres ut som han legger tonene og akkordene med fjær. Bassisten Anders Jormin spiller så vakkert, og velger akkurat de rette tonene, og trommeslageren Jon Fält er overraskende tilbaketrukket og lyttende, men et hvert slag fra han oppleves som deilig ryggmassasje.
Anders Jormin har skrevet den nydelige «Unquestioned answer – Charles Ives in memoriam». Helt nede, stillferdig og usigelig vakkert. Og en bedre hyllest kan nesten ikke Ives forvente å få. Dette er musikk som går direkte inn i sjela, selv på den kaldeste og mest jazzfientlige, å forbli der for alltid. Et nesten klassisk stykke, som tar oss med hud og hår.
Den svenske komponisten Sven-Erik Bäck har skrevet «Spring». Når man lytter til denne komposisjonen i trioens versjon, får man en følelse av å gå i skogen en tidlig vårmorgen. Fuglene våkner til liv og et rovdyr hyler klagende ett eller annet sted. Solen kommer opp og vi merker at det kommer til å bli en fin dag. Jormin leverer en storveis solo, og melodien beveger seg inn i et tema som er et godt stykke inn i den svenske folkemusikken.
Anders Jormin har også skrevet «Kingdom of coldness», som nærmest er en forsiktig dans som vokser seg stor og sterk i det Stenson tar over roret etter Jormins fine innledning, og som beviser hvilke fremragende trio vi her har med å gjøre, før vi er over i Sven-Erik Bäks «Communion psalm», en nydelig og lyrisk sak med mye svensk folkemusikk i seg, men med trioens, og særlig Stensons fingeravtrykk over det hele. Vakkert!
«The red flower» er skrevet av Jung-Hee Woo, nok en fantastisk vakker komposisjon som tar oss rett inn i Jan Johanssons musikalske landskap, før vi får Alfred Jansons «Ky and beautiful madame Ky» arrangert av Jormin. Her starter det med Fälts intro på trommer, før Jansons tema får nydelig behandling av Stenson, før Jormin kommer inn og løfter det hele opp i himmelen. Nydelig og en halv!, før vi får den finske komponisten Jean Sibelius sin «Valsette op. 40/1», å beviset på at trioen er opptatt av klassisk musikk, og gjerne vil inkorporere det i sin musikk kommer. Her starter de nesten lydløst med strykebass, noen få, enkle toner i pianoet og sparsommelig perkusjonsspill. Og jeg føler at vi her får en helt annen versjon av Sibelius enn man kunne forvente. Å gjøre den finske komponisten på denne, ytterst neddempede måten, gjør hele stykket til noe helt annet og spennende. Og jeg er overbevist om at Sibelius ville ha elsket versjonen.
Så avrunder de med Nørgårds «You shall plant a tree» i en ny versjon, som er litt annerledes, men like vakker som åpningen.
Bobo Stenson Trio har med «Sphere» gjort en litt annerledes plate enn de foregående. Her er det mer fokus på det klassiske, og de bruker andres komposisjoner som de setter inn i sitt musikalske bilde, og skaper stor kunst.
Dette er blitt en aldeles nydelig plate fra tre av mastodontene i den svenske jazzen. De bryr seg ikke om hva som er populært eller «hipt», men gjør sin musikk slik de mener den skal gjøres. Og de gjør den grenseløst flott. Og innspillingen blir nok en grunn til at vi holder på med å anmelde musikk tidlig og sent. Og når man har vært gjennom noen plater med musikk som ikke akkurat kvalifiserer til positive anmeldelser, og man er litt sur og tværr, er det bare å sette på «Sphere», lene seg tilbake og nyte. Så forstår man hvorfor man holder på.
Praktfullt!
Jan Granlie
Bobo Stenson (p), Anders Jormin (b), Jon Fält (dr)
