TAMPERE JAZZ HAPPENING, DAG 1, 3. NOVEMBER 2022: Så har salt peanuts* forflyttet seg over Botniske viken, for å være med på andre del av «høstens vakreste eventyr». Og etter noen «hvileskjær» i Stockholm, bar det over til Helsinki, og med bil gjennom «dom djupa, finska skogarna» i to timer opp til Tampere.
Her har vi tilbragt noen dager hvert år siden begynnelsen av 2000-tallet, og hvert år serverer de driftige arrangørene, jazz fra hjemlandet og det «store» utland av ypperste kvalitet.
Første sett: Fra Jyväskelä og Trondheim
Den første kvelden har man alltid fokus på ett land. Og i år var turen kommet til Norge. Tre band, som på hver sitt måte, viste hva som rører seg av jazz i Norge. Festivalen hadde samarbeidet med Jan Ole Otnæs på Victoria, Nasjonal jazzscene i Oslo, om programmeringen, og alle tre banda denne kvelden ga et godt bilde på den unge, norske jazzen.
Og det startet med en trio bestående av den finske bassklarinettisten og fløytisten Ville Lähteenmäki fra Jyväskelä, et par timers bilkjøring nordøstover fra Tampere. Han holder til i Trondheim, hvor han har studert ved «jazzlinja» på NTNU. Og med seg i trioen hadde han den allestedsnærværende bassisten Nicolas Leirtrø og trommeslageren Trym Saugstad Karlsen.
Trioen ble startet for alvor i fjor, og temmelig raskt etter starten kom debutalbumet – eller kassetten – Introducing ut – en utgivelse som ble godt tatt i mot blant annet på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER). Her viste trioen sterke påvirkninger fra musikere som for eksempel Albert Ayler, Alice Coltrane, Pharoah Sanders og Archie Shepp.
Og en videreføring av disse påvirkningene fikk vi i dette første settet. Lähteenmäki er en strålende bassklarinettist, som høres mye eldre ut enn han er, med ytterst «voksent» spill, med gode ideer, kreative improvisasjoner og en tone i klarinetten som var som en råere utgave av Eric Dolphy og andre helter innenfor bassklarinettkunsten.
Og med en ytterst energisk Leirtrø bak bassen, som spiller i flere og flere band i Trondheimsmiljøet, og som med sin energi leverte strålende spill og Saugstad Karlsen som pådriveren bak trommene, ble dette et strålende førstesett, som passet perfekt som åpning på en festival vi virkelig forventer mye fra.
Andre sett: Kruttsterk dansk/norsk kvartett
Signe Emmeluth er en ung, dansk altsaksofist som jobber og bor i Oslo. Hun har også sin bakgrunn fra blant annet Trondheim, og fra slutten av 2010-tallet har hun og gitaristen Karl H. Bjorå hatt base i Oslo, hvor Emmeluth blant annet har samarbeidet med Andreas Røysum Ensemble, Kasper Agnas Cirkus, Skarbø Skulekorps og Spacemusic Ensemble. Hun har også spilt i bandet Konge (med Mats Gustafsson, Kresten Osgood og Ole Morten Vågan), i Tigerfish & Lioncats med Vetle Adrian Larsen og i Owl med Karl H. Bjorå. Hun har også samarbeidet med musikere som Paal Nilssen-Love, Pascal Niggenkemper, John Edwards og Mette Rasmussen.
Hun leder kvartetten Emmeluth’s Amoeba med Christian Balvig på piano, Bjorå på gitar og Ole Mofjell på trommer, som har gjort de to albumene Polyp (2018) og Chimaera (2019, begge på Øra Fonogram). Sistnevnte er anmeldt HER. I 2021 ga hun ut soloalbumet Hi Hello I’m Signe på Relative Pitch Records, og med trommeslageren Kresten Osgood har hun gjort det utmerkede duoalbumet Vandtårnet (på Motvind Records), som er anmeldt HER.
Til konserten i Tampere var trommeslageren Ole Mofjell opptatt på annet hold, men kvartetten hadde fått med den beste vikarensom var å oppdrive, nemlig Thomas Strønen. Nå er det noen år siden Strønen spilte denne type «løs» musikk, men med sin erfaring og kunnskap ble han en ytterst positiv tilvekst til bandet.
Musikken er relativt fri, men hele tiden med struktur og klar styring fra Emmeluth, og med disse musikerne kan det nesten ikke bli feil. Balvig er en pianist vi altfor sjelden hører innenfor jazzen. Han er en av Danmarks mest brukte komponister innenfor teater, film og dans, men når han får sjansen, som i denne utmerkede konstellasjonen, blomstrer han både med ideer, kunnskap og fascinerende spill. Og man kan se at han koser seg på pianokrakken, hvor han kommer med heftige innspill, spark og usedvanlig tøffe improvisasjoner. Gitarist Bjorå er kanskje den mest beskjedne i kvartetten, men i en kvartett uten bass, er han en ytterst viktig faktor i lydbildet, og når han slipper til, serverer han strålende solier som passer fantastisk inn i dette bandkonseptet. Og bak, foran, under og over, boltrer Strønen seg. Han tok vikarjobben virkelig på alvor, selv med liten øvetid og foreberedelser, og trommespillet han serverte var energisk, drivende og ytterst tøft.
Tredje sett: Hold kjeft, Rønsen!
Nå er ikke denne mellomtittelen ment som noen fornærmelse til den ytterst driftige musikkjournalisten Arild Rønsen fra Puls.no og festivalavisa Fire Flate på Moldejazz. Men for et par år siden skrev han en anmeldelse i festivalavisa av trioen Moskus (hovedbildet), som fikk relativt stort og heftig etterspill. Selvsagt skal den godeste Rønsen få mene hva han vil om trioen, bestående av pianisten Anja Lauvdal, bassisten Fredrik Luhr Dietrichson og trommeslageren Hans Hulbækmo, men at anmeldelsen skulle medføre «oppsigelse» som redaktør for festivalavisa og (foreløpig) opphør av den ellers utmerkede festivalavisa var å trekke strikken altfor langt.
Men nok om det! Men anmeldelsen har fått, i overkant mye oppmerksomhet, noe den egentlig ikke hadde fortjent.
Jeg har ikke hørt denne trioen på konsert på en del år. Men jeg har brukt mye tid til å lytte til flere av platene de har kommet med – fra debuten Salmesykkel (2012) til den foreløpig siste, Papirfuglen, som er anmeldt HER, (alle utgitt på Hubro). Og på konserten vi fikk som siste bidrag på gårsdagens «tre-sett-kamp», fikk vi trioen i storform. Det er utvilsomt Lauvdal som er kjernen i trioen, og hennes pianospill har alt fra tidlig Paul Bley i kombinasjon med Cecil Taylor og Don Pullen til helt moderne nåtidig jazz i seg. Hun er et kreativt «monster» bak pianoet, som hele tiden, med et lurt smil, inviterer lytterne og medmusikantene inn i sin energiske og kreative dans.Trommeslager Hulbækmo, som også spilte blokkfløyte innimellom, er en av de beste trommeslagerne på jazzscenen i dag – i alle fall i Norge. Hans innspill, spark og medrivende trommespill passer perfekt til Lauvdals pianospill, og hele veien utfordrer de hverandre på en strålende måte. Men den største overraskelsen i dette settet var bassisten Luhr Dietrichson. Jeg tror aldri jeg tidligere har hørt han spille såpass pågående og tøft som denne kvelden. Han har det hele i seg, og både i «komp»-spillet, hvis man kan kalle noe av det denne trioen holder på med for «komp», og i noen frapperende solier, trakk han de andre musikerne med seg inn i sitt musikalske univers som imponerte stort.
Denne kvelden, med norsk fokus, ble en gedigen opptur, og musikerne som kommer på scenene de neste dagene skal virkelig «jobbe» for å overgå denne åpningskvelden. En fantastisk tre-setts match!
Tekst og foto: Jan Granlie
Ville Lähteenmäki Trio
Emmeluth’s Amoeba
