The sophomore album of Emmeluth’s Amoeba, the Norwegian quartet led by Danish-born alto sax player Signe Emmeluth, the new addition to Paal Nilssen-Love’s Large Unit, delivers the great promise suggested in its debut album, POLYP (Øra Fonogram. 2018). Chimaera, recorded in Trondheim on February 2019, features the same musicians – thea anti-guitar pyrotechnics of Karl Bjorå, the fragmented piano lines of Danish-born Christian Balvig and the powerhouse drumming of Ole Mofjell.
This working quartet reaches new heights and deeper depths by experimenting, searching and taking risks, The angular compositions are open to different, sometimes conflictual dimensions, tonal and atonal ideas are knit together and subvert each other, and new sounds keep surfacing in the dense brew of extended breathing techniques, inside-the-piano playing, weird guitar distortions or polyrhythmic drumming.
The eight pieces of Chimaera offer a wild ride, one that grabs you from its first second until the last one of its thrilling 37 minutes. It begins and concludes with imaginative and urgent lone solos of Emmeluth that demonstrate Emmeluth’s Amoeba rich and colorful aesthetics. The quartet encompsses elements from European schools of free-improv, chamber jazz and contemporary music spiced with ideas taken from electronica and art rock, but always open to inquisitive search and playful, edgy improvisation, best realized on the multilayered “AB”. The dynamics of the quartet are almost telepathic and Emmeluth’s Amoeba performs as an organic lifeform with its own consciousness and DNA. The cinematic, disjointed soundscapes “Velvet” and the abstract title-piece sound as a heartfelt tribute to the work of David Lynch while the furious “Lyons” sounds as a theme or a kind of fanfare for a climate warming apocalypse. The gentleness of the chamber jazz piece “NO.1” even comes closely to the territory of ECM’s Nordic jazz.
Signe Emmeluth proves herself, again, as one of the most original and fresh voices in the Nordic scene. Provocative, mind blowing and emotionally engaging.
Eyal Hareuveni
…………
Den danske altsaksofonisten Signe Emeluth, har i noen år nå hatt adresse i Norge. Hun har studert i Trondheim, men har nå, så vidt vi vet, valgt å bosette seg i Oslo, hvor hun ved siden av å drifte blant annet dette bandet, også er med og organiserer den spennende og kreative klubben på Hærverk.
Hennes band, Emeluth’s Amoeba, e rmed denne innspillingen ute med sin andre «langspiller», den første «Polyp» kom for et par år siden, med samme besetning som her, med pianisten Christan Balvig, gitaristen Karl Bjorå og trommeslageren Ole Mofjell, alle med fartstid i «kongens by».
Vi var og hørte lanseringskonserten med bandet i Klub Primi i København i begynnelsen av måneden, og derfras kunne vi melde om en strålende konsert (les anmeldelsen HER).
Vi får åtte strekk, som starter med Emeluths altsaksofon som gjør lytteren smertelig oppmerksom på hva denne platen inneholder. Hun har en skarp og fin tone i altsaksofonen, og hennes kreativitet er vid og deilig å lytte til. Hun får lov til å holde på alene en liten stund, før Mofjell «blander seg» med distinkt og flott trommespill, og vi er i gang. Og herfra og ut, er det mye frittgående kvartettspill vi blir vitne til. Og adskillig friere enn det de fremførte på lanseringskonserten, som var en del av en turné rundt om i Europa, for å gjøre «massene» oppmerksomme på bandet.
Vi får strålende og ytterst kreativt altsaksofonspill, som går fra det nesten rasende til det helt såre. Mofjells trommespill har utviklet seg mye de senere årene, kanskje det var godt for han å komme «hjem» til Oslo, og Bjorås gitarspill er tilbaketrukket, men fint, der han legger til små mkommentarer uten å fremheve seg selv altfor mye. Men der det er behov for at han tar et skritt fram og markerer seg, som i den fine «Lyon S», så gjør han det skikkelig med et spill som nesten kan minne om noe Mary Halvorson kunne gjort. Og pianist Balvig, er nok den, ved siden av Emeluth som gjør mest ut av seg på platen med ytterst lyttende og kreativt spill.
I det hele tatt har Emeluth’s Amoeba (en slags amøbe) laget en spennende plate, som inneholder både de hissige partiene vi elsker, pluss noen mer dvelende og «svevende» sekvenser, som er med på å gjøre platen variert og fin.
Jan Granlie
Signe Emeluth (as), Christian Balvig (p), Karl Bjorå (g), Ole Mofjell (dr)
