KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 2, TORSDAG 4. JULI 2024: Dagen er her. 4. juli har hengt rundt halsen på meg som et bogtre på en solid arbeidshest, gjort klar til dagens trekk ut i skogen. En blanding av overveldende tyngde og å glede seg til å ta et ordentlig tak. Å bruke musklene naturen har utstyrt oss med til å produsere noe som oppleves meningsfylt.
Jazzeventyret på Kongsberg
I lang tid har jeg arbeidet med å utforske Kongsberg jazzfestivals program gjennom de siste femti årene, med sikte på akkurat denne dagen. Vil jeg greie å få den oversikten, vil jeg greie å presentere den på en forståelig måte, og kan jeg få tak i de opptakene som skal til å gjøre det? Jeg har satt meg et hårete mål, et mål som egentlig ville kreve over tre timer å for å nå. Like lenge som den samlede tiden som det tar å se NRK-serien «Jazzeventyret» som ble lansert for snart fire måneder siden.
Da serien ble offentliggjort i mars-april 2024, kritiserte jeg den for dens monolittiske historieforståelse, den nærmest teleologiske framstillingsmåten. Jeg påpekte en rekke store hull i framstillingen, og på den betydelige faren for at serien ville skape falske myter om utviklingen av norsk og internasjonal jazz de siste femti-seksti årene. Mitt mål for denne dagen var å fylle noen av disse hullene, ved å løfte fram konserter som har vært avholdt ved Kongsberg jazzfestival etter 1970 med musikere som har en åpenbar og viktig plass i fortellingen om norsk jazz, men som var oversett i serien.
Mitt mål var å gi en komprimert og forenklet versjon av den forelesningsserien som måtte til for å fortelle historien om da jazzen ble norsk, og å rette opp noen av de feilene NRK gjorde med serien. «Dette er historien om norsk jazz», sier den gjennomgående fortellerstemmen i serien, og presenterer med det serien som den ultimate fortellingen om hvorfor norsk jazz er der den er i dag. Det minner meg om hva vi sa som min lærer i faget Historie 1 på videregående skole, eller gymnas som det het den gangen. Vår lærer i historie, lektor Michelet, lærte oss lite eller ingenting om historien. Den måtte vi finne ut av selv, ved å lese på egen hånd. Men om han ikke underviste oss i historien, var lektor Michelet et råskinn til å fortelle historier. Om de nå var egenopplevde eller ikke.
Faget skulle dekke historien fram til 1815, verdenshistorien og nasjonal historie etter 1815 var det seinere faget Historie 2. Da fikk vi – til lettelse for noen, til savn for andre av oss – en ny lærer, en ny lektor i historie. NRK-serien er på mange måter som en moderne versjon av lektor Frans Oskar Michelet. Michelet sa det svært så poignant: «Det eneste vi kan lære av historien, er at vi intet kan lære av historien». Tilsvarende ville vi kunne si at det er lite eller ingenting å lære av NRKs serie om den norske jazzens historie. Med dette utsagnet ga lektoren uttrykk for en fagforståelse og historiefilosofi som var enerådende i det norske historiefaget da han var student rundt 1930.
Historikerens oppgave er det som filosofen ville kalle idiografisk, oppgaven var å beskrive et forløp av unike hendelser. Det å sammenlikne det ekstreme høyres frammarsj i dag med det som skjedde på 1930-tallet, er ikke bare irrelevant, men det er meningsløst, etter dette synet på historiefaget. Det var kanskje denne forståelsen av historiske hendelser som individuelle, unike og totalt urelaterte hendelser, om et historiefag som dermed på mange måter var irrelevant for samtiden, som var lektorens begrunnelse for å fravike læreplanene så kraftig som han gjorde.
Denne forståelsen var jo i seg selv en motreaksjon av en historieforståelse som hadde rådd grunnen noen tiår tidligere, på slutten av 1800-tallet. Da var et dominerende syn det stikk motsatte; historien var styrt av noen grunnleggende historiske lover og regelmessige utviklingstrekk, et slags historiens naturlover. Særlig kom jo dette til uttrykk i Marx’ teorier og de seinere marxistiske historieforståelser. Når Karl Marx skriver i Grundrisse der Kritik der Politischen Ökonomie at «… Die Gesellschaft besteht nicht aus Individuen, sondern drückt die Summe der Beziehungen, Verhältnisse aus, worin diese Individuen zueinander stehn» [Samfunnet består ikke av individer, men uttrykker summen av inter-relasjoner, de forhold som disse individene står i til hverandre], danner det grunnlaget for den historiske materialismen og et slikt historiesyn. Disse relasjonene omfatter ikke minst klasseforholdene i samfunnet, som er en allmenn drivkraft for samfunnets utvikling. Klassekampen blir altså en grunnleggende naturlov for samfunnets utvikling.
Som for Karl Marx var det historikerens oppgave å avdekke disse ved å sammenlikne forskjellige epoker og gjenkjenne virkningene av disse lovene. Historiefaget hadde altså etter denne forståelsen, sterke berøringspunkter med det som den nevnte filosofen ville kalle nomotetiske fag, som fysikk, samfunnsøkonomi og mange andre fag – fag som er bygget på universelle lover og generelle prinsipper. Historie var om ikke en del av, så i det minste likt med, det som var allment anerkjent som vitenskap, scientia. Den nevnte sammenlikningen av 1930-tallet og 2020-tallet ville vært svært relevant innenfor en slik forståelse.
Dagens historieforståelse og -filosofi er et annet sted, men jeg er ikke historiker, så dette skal jeg ikke uttale meg alt for sterkt om. Posisjonen i dag er vel et slags middelpunkt mellom de to ytterpunktene, vi kan lære av historien, men historien gjentar seg ikke. Historien er ikke et tog som forlater stasjonen, og følger skinnene på vei til det endelige bestemmelsesstedet. Historien er tusener, ja, millioner av tog som starter fra mange stasjoner, der de aller fleste av dem sporer av, får motorhavari, eller roter seg bort på ukjente spor og forsvinner inn til historiens gravplass. Noen få tog kommer fram til ukjente endestasjoner, stasjoner som var totalt ukjente på forhånd, og som vokser fram fra og ut av historiens mange forløp. Dette ønsket jeg å beskrive.
Foredraget «Jazzeventyret på Kongsberg – Flere historier om norsk jazz» vil bli publisert i en bearbeidet form på salt peanuts* seinere i sommer.
Subliminale strømninger i GADE
Limes er et velkjent begrep for en som har litt trening i matematikk, hva er
Hva er grensen når x går mot null av en brøk der teller er sinus av x, og nevneren er x selv? Kommer du unna det ubestemte «null-delt-på-null»? Eller som i Æsops fabel: Om haren løper ti ganger så raskt som skilpadden, hvem vil vinne kappløpet mellom dem, om haren starter en time etter skilpadden? limes, latin for grense, eller slutt, sitter i ryggmargen på de fleste nåværende og tidligere studenter i alle realfag.
En avledning av denne yttergrensen, er et skille, det som deler i to, altså grense i betydningen skillelinje eller -flate, limes + -men = limen, en grense som skiller. En limen er en terskel, dør, en gjennomgang. Derav kan vi snakke om subliminal påvirkning, lyder, lukter, et utsagn, som skaper en effekt eller en påvirkning, men uten at det er bevisst. Påvirkningen er så subtil at den er under terskelen for å kunne bli bevisst oppfattet.
I 2023 vant bassisten Per Zanussi årets musikerpris. Han er derfor tilbake i år, og gir — som har blitt en tradisjon de siste årene etter 2016 — tre konserter. Zanussis store verk har han kalt liminale vesener, Liminal Beings, vesener som lever et overgangssted mellom all former for musikk, de som lever «… midt i mellom, på terskelen mellom tilstander, sjangre, musikalske prosesser og [mellom] det strukturerte og improviserte». Med ett bein i hver leir, kan vi si på norsk. Det betyr ikke at begge beina er på jorda, noe som etter Tor-Åge Bringsværds teorem ville innebære at man sto stille. Snarere tvert i mot.
Med seg inn på scenen i Sølvsalen har han fra venstre, Jonas Cambien på klaver og AceTone elektronisk orgel, Per Zanussi og hans kontrabass, Hans Hulbækmo på trommer og fele, Karl Hjalmar Nyberg på tenorsax og bassklarinett, Lotte Anker på tenor- og sopransax og Susanna Santos Silva på trompet.
Riff-basert, ofte basert på tre til fem, seks toner, som det kvintbaserte G-A-D-E, skaper et rammeverk og springbrett for utvikling og vekst av samspillet. Cambien er en mester i å skape subtile vevnader og nett som skimrer som solen i duggdråpene på en sommereng i den årle porkotta. Hulbækmo danser som en sommerfugl over denne sommerenga, mens duggen spruter rundt beina hans. Nyberg kommer ut av skogen i bakkant, som en velvoksen og utsovet bjørn med glans i pelsen fra et godt liv i vår. Anker er rødreven som med skrått blikk ser på det hele og smiler lurt, mens den erter opp en rødvingetrost som i morgenskinnet fra sola prøver å finne mark og kryp til sine barn. Santos Silva er som ei rå som aktpågivent skuer mot reven, og gleder seg over det rike mangfoldet av gras, blomster og løvtrær som vil sikre sommeren og høsten for henne, og for hennes to lekne kalver som danser og leiker i sola.
Zanussi er sommerenga, han spiller prestekragene, karven, engtjæreblomen, bergmynta, soleiene, vakre og strålende. Han fraserer mylderet av liv på enga, flygende, kravlende, glidende, stort og smått. Solglitteret i kronbladene skaper et kontinuum av farger, og får lukta av solvarme planter til å danse en svingende, dansende, livsbejaende springar over nesas lukteceller.
Det er et vakkert verk Zanussi har skapt, det er en musikalsk reise som gjenspeiler ikke bare mangfoldigheten på sommerenga en morgen i juli, men også variasjonsrikdommen i verdens musikalske landskap. Jeg gleder meg til å følge med hvordan verket Liminal Beings vil konsolideres og masseres i sitt videre liv og vekst.
Halshogging på Amager
Neste konsert på programmet er saksofonisten Mette Rasmussens nye band, et band hun har kalt Økse. Hva navnet henspiller skal være usagt, er det et verb, å økse, som kan brukes transitivt – om det å økse til noe? – Eller er det den danske skrivemåten for substantivet? Kanskje er det en referanse til våpenet som er kjent som vikingtidens daneøks? Eller engelsk long axe, som den også ble kjent som. Et to-hånds våpen med øksehode som etter hvert utviklet seg til seinmiddelalderens hellebarder.
Men det er jo også en åpenbar assosiasjon til bandnavnet, å kople det til jazz- og rocklitteraturens begrep om en musikers axe. I begynnelsen ble det brukt i jazzen for å beskrive saksonister og deres valgte våpen, men år seinere ble det brukt særlig i forbindelse med rockegitarister. The axe er altså jazzmusikerens valgte hovedvåpen, uavhengig av instrumenttype. Et trommesett kan også være en øks.
Åstedet for Økses andre konsert på en kort pre-release turné, er selvfølgelig Energimølla. Med seg i det nye bandet har norsk-danske Rasmussen Petter Eldh på kontrabass og synth, ved siden av Savannah Harris på trommer. Rasmussens nye kvartett fullføres med Val Jeanty, et sprudlende fenomen, opprinnelig fra Haiti, av beats, samples og grooves på elektroniske virkemidler, det hun kaller afro-elektronika, eller også vodoo-elektronika.
Petter Eldh trenger ingen nærmere presentasjon, han figurerer ofte i disse spalter. Dessuten hørte vi ham sist i går, med Gard Nilssen Acoustic Unity Expanded. Savannah Harris er en tretti år gammel trommeslager fra California, med masterutdanning fra Manhattan School of Music. Hun har spilt med både Jason Moran, Geri Allen og hun var også med i Petter Eldhs Projekt Drums. Hun var en sentral del av trioen Angelika Niescier / Tomeka Reid / Savannah Harris som i fjor ga ut albumet Beyond Dragons. Val Jeanty har gjort og vært med på mye, med Wadada Leo Smith og Anthony Braxton, med Wallace Roney og Geri Allen, og ikke minst med en av våre New York-favoritter, Kris Davis.
Nytt band – ny musikk, kvartetten har sluppet en single «Three Headed Axe», og tidlig i august slippes et nytt album med den nye kvartetten. Kanskje er det skarpretterens øks det pekes på. En av låtene heter jo «Amar Økse», en åpenbar pekepinn til det gamle retterstedet på Amager, utenfor København. Vil du forsikre at en påstand eller beskrivelse er sann og at du ikke lyver, før fingeren over halsen, mens du sier «Ama’r!» Om jeg lyver, så halshugg meg.
Glem drum’n’bass, glem hip og hop og hupp og fupp. House is not house, axe’n’sax, til tider flyver minner om elektroakustiske eksperimenter rundt 1970 gjennom rom og hode. Telemusik for det tjueførste århundre. «Have no fear, Dexter is here», sa LTD, Dexter Gordon. «No fear», sier Økse.
Wayne Shorter sa det til NPR i et intervju noen år før han døde: «… jazz means ‘I dear you’». Uten risiki, uten utfordringer, uten å ta sjanser og hoppe i havet, eller elva eller hva det nå er, er det ingen jazz. Men jazzen dreier seg også om å lytte empatisk, om å anstrenge deg for å skjønne og forstå hva medspiller – eller er det motspiller? – mener eller prøver på å gjøre. Om å følge med strømmen, men også om å gjøre som kjerringa mot strømmen – hvor endte staven? – alt dette er en del av det levende, bølgende, svingende, løftende vi kaller improvisert og annen sterk musikk.
Heraklit mente visstnok at ingen kan gå ut i den samme elva to ganger. Andre gangen går du ut i en annen elv. Er det virkelig sant? Er det på tide å si «Ama’r!»? What is real? What is not real? Kan jeg by opp på en reel? Kan vi tre inn i den samme musikken to ganger? Improvisasjonens kraft sier nei, kun én ting er stadig, stadig forandring. Men det vi ikke har navn på, eksisterer det? Er det som er uhørlig virkelig? Er det virkelig hørbart? Hva vet vi uten navn og ord?
Backwards inn i skogen, forewards, sidewards, onwards, offwards. Hvor er kilden til strobelyset jeg ser og føler? Kan jeg se det unnselige? Det glitrer og glimter i fire økser, det er som øksa til Tor, hammeren Mjølner. Torden og brak, lukten av ozon, vakkert, skremmende, fryktinngydende. 1-2-3. Sekunder telles, hjerteslag setter takten. Det beatløse beat, det tidløse time: Her, ikke der, da, ikke når. Det nye albumet blir utgitt på rapperen Billy Woods’ Brooklyn-baserte label BackwoodzStudioz. Det er bare å glede seg.
Let us sea all that remains to be seen
Smeltehytta, for første, men langt fra siste gang, under årets festival. Vi blir tatt i mot med nytt vertskap her nede ved elvebredden, i bygningene rundt den gamle smeltehytta fra 1844. Denne sommeren satt Karl Marx i Paris og skrev en rekke ‘stream of consciousness’-notater som dannet grunnlag for hans seinere kritikk av politisk økonomi, og la et grunnlag for mye av hans videre tenkning, som hans tanker rundt det han beskrev som Die entfremdete Arbeit, det fremmedgjorte arbeid. Den seinere radikaliserte arbeiderbevegelsen hentet mye av sitt tankegods fra Karl Marx. Denne første konserten i lokalet Smeltehytta omfatter også en gjenspeiling av denne historien. Dette skal jeg komme tilbake til.
I år er det som tidligere var klubben Christian IV, eller bare Kvarten, åpnet som et rekreasjonssted og møteplass. Hadde det ikke vært for Bergverksmuseet har overlatt serveringen til en privat aktør som makter det kunststykket å avkreve oss 170 kroner for en halv liter øl, riktignok flaskeøl. Et lite glass halvdårlig rødvin til 165 kroner? Om jazzfestivalen hadde fått gjort en deal med museet om drift av bar under disse dagene, ville dette stedet vært et perfekt hengsted for oss særinger. Særinger i alle land, forén eder, sa aldri Marx, men den overgivelsen til de sosiale og økonomiske naturlovene som Marx beskriver, der arbeidet blir tingliggjort og arbeideren blir separert fra og fremmedgjort overfor den egenutførte aktiviteten – arbeidet – og resultatene av det, kan vi kjenne igjen.
Dessuten: I fjor oppdaget vi at kongerekka som henger på sørveggen i Smeltehytta var tatt ned. Det var et stort savn ikke å ha rekka fra Christian IV og utover – huskeregelen sitter i bakhodet: Christian n, Fredrik n-1, Christian n+1, Fredrik n, … – skuende ut over oss. I år er rekka oppe igjen, med ett unntak, midt i rekka mangler Fredrik IV – i hans sted henger jazzfestivalens logo i stort format.
I dag skuer de utover Veryan Weston på klaver og vokal og vokalkunstner Phil Minton. Og for et skue det ble! Minton og Weston viser veier ut av og inn i Smeltehytta. Himmelen blir høy over Kvarten i kveld. For dette er verbal og non-verbal storytelling av ypperste rang.
Det er en hel skokk av figurer, ja, et helt radioteater, i munnen på Phil Minton. Westons punkterte pianospill understreker det surrealistiske elementet. Før Weston reiser seg opp, går over til mikrofonen og resiterer fra …
James Joyce’s store bok, Finnegans Wake. Hvor mange har lest den? Kan den leses fra perm til perm? Boka er et oppkomme av ideer, innfall, utfall, sprutgale assosiasjoner, og smeltvakre setninger som oppleves som den bløteste, søteste, fløteste fløte i munnen. Joyce fant opp psykedelia, lenge før ideen om psykedelia var skapt. Er det en LSD-rus? Fleinsopp? Hvem vet, og hvem vet ikke? Ikke meg. Jeg bare lar meg fascinere av denne strømmen av perpendikulære sprang, spontane 360-graders vendinger, … ja, og også 180-graders vendingene.
For visste du at armen din, kjedet til kroppen i et skulderledd, kan oppføre seg som et objekt som noen av oss vil kalle en spinor? Et matematisk objekt som kan roteres som en vektor, men som ikke er en vektor. På sett og vis er det kvadratroten av en vektor. For en spinor er 360 grader rotasjon bare halvveis rundt, du kommer ikke tilbake til utgangspunktet før etter 720 grader. Men spinorer har ingenting med snowboardernes 720 eller 1560 grader å gjøre. Vel, ikke direkte, da. Spinorsvaret kan du finne i balinesisk dans. Der fant vi for snart femti år siden, den beste billedgjøringen av rotasjonsgruppers topologi.
Vakre bilder, skinnende bilder, stygge bilder, grelle bilder. Joyce har dem alle. Fra jeg leste Joyce første gang som 16-åring var jeg betatt. Dypt, inderlig, uforglemmelig og uendelig. Fra det nesten konvensjonelle i Portrait of the Artist …, til det nærmest hermetiske og spinnville universet som venter deg i Finnegans Wake.
«Bygmester Finnegan, of the Stuttering Hand, freemen’s maurer, lived in the broadest way immarginable in his rushlit toofarback for messuages before joshuan judges had given us numbers or Helviticus committed deuteronomy …»
Er det en vake? Og i så fall, hvem er det sin vake? Hva slags? Var det her Miles Davis fikk ideen — eller var det Teo Macero som fikk den? — til Bitches Brew?
Let us now, weather, health, dangers, public orders and other circumstances permitting, of perfectly convenient, if you police, after you, policepolice, pardoning mein, ich beam so fresch, bey? drop this jiggerypokery and talk straight turkey meet to mate, for while the ear, be we mikealls or nicholists, may sometimes be inclined to believe others the eye, whether browned or nolensed, And it devilish hard now and again even to believe itself.
… let us see all there may remain to be seen, avslutter Joyce avsnittet. «let us see all that remains to be seen», resiterer Weston. Det er et budskap som Joyce understreker med «Habes aures et num videbis? Habes oculos ac mannepalpabuat?», en referanse til salmenes bok i Vulgata-Bibelen, salme 113, «De har øyne, og vil ikke se? De har ører, og de vil ikke høre? … De har hender, og vil ikke kjenne på det? …», versene 13-15.
Se, hør, lær! Åpne øyne og ører, for det fantastiske elementet i Mintons og Westons reise gjennom en moderne kulturhistorie med røtter til urgamle innsikter.
«Which side are you on?», skrevet av Florence Reece, ble vel ikke minst kjent gjennom Pete Seegers versjon. Med Weston og Minton får den en urkraft som gjør det til et eksistensielt valg: — Which side are you on? Ho Chi Minhs «On Reading (Anthology of a Thousand Poets»», fra Hos Prison Diary. «The ancients used [to like] to sing about natural beauty: /Snow and flowers, moon and wind, mists, mountains and rivers. / Today we should make poems including iron and steel, / And the poet [also] should know to lead an attack / and the poet should know …». The poet should know! «Fine Weather», indeed.
Eric Dolphys «245», i deres versjon med tekst, som «Genesis/245». Den engelske forfatteren Adrian Mitchell har skrevet mye om jazz, og de personlighetene som fyller historien. Han har også skrevet om skarven, og om flere ganger om elefanter. Som del av det radikale London var han kjent med miljøet rundt Mike Westbrook og Phil Minton. «Her nose is [a] fountain / her eyes are wisdom /Her enormous mind is as beautiful as a mountain lake / Her tusks are solid moonlight / her heart’s a golden gong / She is so gentle, because she is so strong». Sårt, vakkert, bildeskapende.
e.e. cummings «Rain or hail». «Heart was big / as the world aint square / with room for the devil / and his angels too // yes, sir». Minner om the Peasants’ Revolt, på norsk betegnet som bondeopprøret i 1381, i «The Cutty Wren», den lille gjerdesmetten. Where are you going, Moulder? Før «… the man with the flexible hips» svinger innom med Leiber og Stollers låt: Blant annet om hvordan «the drummer boy from Illinois went crash, boom, bang [and] the whole rhythm section was a purple gang». Den tøffeste versjonen av «Jailhouse Rock» øst for Rocky Mountains. That’s Rock!
Berhold Brecht og Kurt Weill. Og så kommer forkjemperen for arbeideres rettigheter, aktiv i IWW, Industrial Workers of the World, Ralph H. Chaplin, født i Kansas i 1887. En sterk versjon av Chaplins «Mourn not the dead»,
«Mourn not the dead that in the cool earth lie— / Dust unto dust— / The calm, sweet earth that mothers all who die / As all men must;
Mourn not your captive comrades who must dwell— / Too strong to strive— / Within each steel-bound coffin of a cell, / Buried alive;
But rather mourn the apathetic throng— / The cowed and the meek— / Who see the world’s great anguish and its wrong / And dare not speak!»
Men å tørre å snakke, det gjør Veryan Westen og Phil Minton. Denne seansen kan vanskelig overgås under årets jazzfestival.
Etter denne blow-outen av surrealistisk og kraftfull poetikk og politikk, av kraft, energi, sturm und drang, er hodet og hjertet fylt opp til godt over merkene til Samuel Plimsoll. Skal vi få seile ut i musikken i morgen, kan vi ikke ta mer om bord. Det er derfor god natt, og så får de ni elefantene som danser inn i natta rundt møllene ved Nybrufossen danse uten oss i natt.
Tekst: Johan Hauknes
Foto hovedbilde: Kongsberg jazzfestival/Espen Sanden. Øvrige bilder er kreditert i bildetekstene.
Per Zanussi. Foto: Kongsberg jazzfestival/Tommy Johansen
Jonas Cambien. Foto: Kongsberg jazzfestival/Tommy Johansen
Karl Hjalmar Nyberg, Lotte Anker og Susanna Santos Silva. Foto: Kongsberg jazzfestival/Tommy Johansen
Hans Hulbækmo. Foto: Kongsberg jazzfestival/Tommy Johansen
Mette Rasmussen og Petter Eldh. Foto: Kongsberg jazzfestival/Jonas Adolfsen
Val Jeanty. Foto: Kongsberg jazzfestival/Justyna Bjerknes
Mette Rasmussen. Foto: Kongsberg jazzfestival/Justyna Bjerknes
Petter Eldh og Savannah Harris. Foto: Kongsberg jazzfestival/Justyna Bjerknes
Veryan Weston. Foto: Kongsberg jazzfestival/Espen Sanden
Phil Minton. Foto: Kongsberg jazzfestival/Espen Sanden
